cover

We're a Happy Family - A Tribute To Ramones

Diverse artister

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Hardrock / Metal / Goth / Nu metal

Spor:
Havana Affair
Blitzkrieg Bop
I Believe In Miracles
53rd & 3rd
Beat On the Brat
Do You Remember Rock'N'Roll Radio
The KKK Took My Baby Away
I Just Wanna Have Something To Do
Outsider
Something To Believe In
Sheena Is a Punk Rocker
I Wanna Be Your Boyfriend
I Wanna Be Sedated
Here Today, Gone Tomorrow
Return Of Jackie & Judy
Daytime Dilemma (Dangers Of Love)

Referanser:
Ramones

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Meningsløst og uinteressant

Jeg sier 'Hey ho let's go!' fire ganger og hopper direkte til spor nummer 15.

Jeg sier "Hey ho let's go!" fire ganger og hopper direkte til spor nummer 15.

Jeg kunne selvsagt ha nevnt at noen burde vekke Rob Zombie, som gjør en grufull versjon av "Blitzkrieg bop". En eller annen burde også åpne øynene på Blind Marky Felchtone, som på "I believe in miracles" lirer av seg en av de pinligste gitarsoloene jeg har hørt siden Brian May sto på taket av Buckingham Palace og spilte "God save the queen". Jeg kunne også ha påpekt at Red Hot Chilli Peppers gjør en distinkt versjon av "Havana affair", eller at Metallica tøffer seg på "53rd and 3rd".

Men det er dessverre en nokså mager trøst. Det meste på "We're a happy family: a tribute to The Ramones" er både meningsløst og temmelig uinteressant. Bidragene til Rancid, Green Day og The Offspring er til og med direkte patetiske.

Derfor er det like greit å gå direkte til spor nummer 15, der Tom Waits viser hvorfor han er den tøffeste og råeste i hele verden. Han tar like greit det kolossale kompet fra "Guess I'm falling in love" av The Velvet Underground og banker det på plass over den perfekte popmusikken til The Ramones. Tom Waits grynter som en gal gnom. Perkusjonen kan slå ihjel et stakkars menneske. "Return of Jackie & Judy" kunne like gjerne vært hentet fra "Bone machine", Tom Waits sitt mørke, rumlende mesterverk fra 1992.

Trenger du en unnskyldning for å kjøpe "We're a happy family: a tribute to The Ramones", er det denne sangen du skal vise til. Skulle du ha behov for to unnskyldninger, noe jeg ikke ser bort fra, må det være at deler av inntektene går til forskning på lymfekreft, sjukdommen som i fjor tok livet av Joey Ramone.

Stephen King sine "liner notes" er skrekkelige, men dessverre på en litt annen måte enn i "Misery". Jeg mistenker at den kjente forfatteren også har inspirert coveret, som er et av de styggeste og tåpeligste jeg noen gang har sett.

Platetittelen er i seg selv nokså absurd.

The Ramones var ingen lykkelig familie. Denne utgivelsen handler ikke om Joey eller Dee Dee Ramone, slik den burde ha gjort. Dette er først og fremst Johnny Ramone sin plate, den hjernedøde gitaristen som ikke en gang fant det for godt å gå i begravelsen til Joey. Jeg lurer på hvor stor del av inntektene fra "We're a happy family: a tribute to The Ramones" som havner på hans konto.

Det legendariske popbandet fra New York hadde alltid mer til felles med The Beach Boys enn Sid Viscious. Dessverre er det ikke bare Johnny som har misforstått den biten.

Jeg er overbevist om at Brian Wilson kunne gjort en usedvanlig vakker, pianobasert "Rockaway beach". Jeg vet at Will Oldham kunne ha kommet opp med en mer enn verdig versjon av "Here today, gone tomorrow". I stedet slipper Johnny Ramone til fantasiløse etterlignere som Green Day og Rancid.

Forstå det den som kan.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 4/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

Arve Henriksen - Chiaroscuro
Scorch Trio - Scorch Trio