cover

Turn On The Bright Lights

Interpol

CD (2002) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / New Wave / Alternativ / Indierock

Spor:
Untitled
Obstacle 1
NYC
PDA
Say Hello to the Angels
Hands Away
Obstacle 2
Stella Was a Diver and She Was Always Down
Roland
The New
Leif Erikson

Referanser:
Joy Division
Bauhaus
The Smiths
The Chameleons
Television

Vis flere data

Se også:
Antics - Interpol (2004)
Antics - Interpol (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Post-punkens redningsmenn

Vokalist Paul Banks' stemme minner kraftig om Ian Curtis fra Joy Division når han åpner med en strofe du snart kan bli enig i.

"I will surprise you sometime," synger Interpol-vokalisten på førstesporet Untitled. Hvis du hører denne plata for første gang blir du overrasket. Positivt overrasket. Lar du den snurre i spilleren ytterligere tre-fire runder, er du overbevist. Etter de første sannhetens ord så legger han til: "I'll come around, when you're down". Uten at jeg skal påstå at du trenger å være så jævla nedfor for å digge Interpols første fullengder - Turn On The Bright Lights. Dette er good. Veldig good.

Ikke la deg lure av at Interpol høres mer britiske ut enn store deler av det som har foregått på den britiske scenen de siste årene. En av fjorårets debuter kommer nemlig fra New York. De rene og velkledde rockerne har igjen innført 60-tallsdressen med trange bukser og tynne slips à la Elvis Costello.

Interpol kan og må sammenliknes med Manchester-bandet Joy Division. Derfor litt kort historikk: Joy Division startet i 1976 som The Stiff Kittens, var innom navnet Warsaw før de endelig etablerte seg med navnet Joy Division og ga ut debutalbumet Unknown Pleasures på legendariske Factory Records i 1979. De var et av de første band som tok punken et steg videre, og ble det første store post-punk bandet. Mye takket være vokalist Ian Curtis, som trollbandt musikkinteresserte med sine såre, morbide og mørke tekster med ditto særegen stemme. Ian Curtis tok selvmord en uke før utgivelsen av bandets andre og siste album Closer (1980). Utallige band har latt seg inspirere av Joy Division. Jeg nevner kort The Smiths, The Cure og Depeche Mode.

Okej. Interpol kommer ikke til å være like innflytelsesrike og viktige for musikken som Joy Division. De har ennå ikke laget en låt som Love Will Tear Us Apart (så vidt jeg vet), men New York-bandet, som har holdt det gående siden 1998, har opparbeidet seg et navn i hjembyen og stor popularitet i Storbritannia. Og det med god grunn.

De høres veldig Joy Divisionsk ut. Interpols Paul Banks har også en erkebritisk aksent når han synger. Han minner dessuten litt om Morrisey fra The Smiths, som blir en annen referanse. Det er ikke et like monotont lydbilde på Turn On The Bright Lights som det Joy Division bar fram. Heller et renere, uten at det blir særlig lettere tilgjengelig av den grunn. Det dystre kommer fram, men det blir ikke like mørkt som da Ian Curtis framførte sine morbide tekster. Det groover heller mer og til tider meget bra, eksempelvis på låtene Say Hello To The Angels og Obstacle 2. Say Hello... starter med en drivende basslinje før det gjentagende gitarriffet og trommene bygger opp låta til den eksploderer med Paul Banks stemme. Du kjenner at dette trøkker noe voldsomt. Du er i postpunk-himmelen, og frysningene på ryggen er uunngåelige. Du har jævlig lyst til å dra ut og finne på noe bøll. Men... heldigvis drar du ikke ut. Du lar deg heller transportere gjennom den suggererende Hands Away, før skivas andre høydepunkt Obstacle 2 venter med følgende strofe: "I'm gonna pull you in close, I'm gonna wrap you up tight, I'm gonna play with the braids that you came here with tonight, I'm gonna hold your face and toast the snow that fell. Because friends don't waste wine when there's word to sell".

Resten av plata byr på Paul Banks hypnotiske og motløse stemme spunnet rundt suverene, vittige og mørke tekster, Carlos D sin fengende basslinje, Daniel Kesslers ekkolydende gitarriff og Samuel Fogarinos drivende perkusjon. Dette rocker samtidig som dybden i musikken er stor. Av andre låter på denne plata jeg velger å trekke fram er Stella Was A Diver And She Was Always Down, Obstacle 1, NYC og PDA. Uansett. Hele skiva er gull. Reisen fra de roligere dystre låtene til de rå punka låtene, drar deg ned til en mørk stemning, for så og ta deg opp igjen.

Til tross for sammenligningen med Joy Division; Interpol har sitt helt eget sound. Av andre referanser nevner jeg The Chameleons fra Middleton (seks mil nord for Manchester). Interpol har melodiene til britene, men er mørkere og hakket mer alternative.

En av fjorårets beste rockeskiver og desidert mest lovende debuter etter min mening har foregått under mer eller mindre stillhet her til lands. Nå er de i alle fall sammen med blant andre The Datsuns og våre kjortelkledde venner fra Texas, The Polyphonic Spree, en av hovedattraksjonene på NME Awards-turneen. Det ellevte og siste sporet, Leif Erikson, som jeg velger å tolke som en liten hyllest til den norske oppdageren av Amerika, setter ikke en demper på min begeistring. Turn On The Bright Lights er alt i alt en drøyt lovende skive, og det beste post-punken har sett på lenge.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Josephine

(Secretly Canadian)

Dødens lange skygger gir Jason Molina fornyet gnist.

Flere:

Arve Henriksen - Sakuteiki
Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz