LP4

Ratatat

CD (2010) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Same procedure as last time

LP4 er overskuddsmaterialet fra forrige skive, LP3, og det høres.

Av Robin Sande

Del på Facebook18.06.2010

Da New York-duoen Evan Moust og Mike Stoud ga ut sitt første, selvtitulerte album i 2004 var de langt forut for sin tid. Det var fortsatt et par år til Justice og Ed Banger hysteriet skulle slå ut i full blomst blant allmennheten. De påfølgende albumene, Classics og LP3, var som en surfetur på en magisk bølge, proppet med referanser til Daft Punk og fransk elektrohouse. Grooves anmelder,Fredrik Rollum Eckhoff, utbasunerte da også at Ratatats LP3 traff spikeren på hodet med referansespekket, variert og herlig elektronika, og ga albumet 6/7.

Når Ratatat nå er ute med sitt fjerde album, LP4, er formelen mye den samme. Det er heller ikke så rart. LP4 er overskuddsmaterialet fra Old Studio-opptakene, hvor LP3 ble spilt inn, og det merkes. Mest oppsiktsvekkende, i negativ forstand, er at tospannet har valgt å ta med den søvndyssende, svake Mahalo, som var en b-side allerede på Shiller, singelen fra LP3.

Personlig er jeg skeptisk til alt som smaker av overskuddsmaterial. For betyr ikke det noe sånt som at det aller beste allerede er brukt, og at det heller ikke har funnet sted noen utvikling i bandets musikalske uttrykk? Både ja og nei. Allerede på andrelåten Drugs, som begynner med sampling fra filmen Stroszek av Werner Herzog, setter Ratatat standarden med tunge basslinjer og rockebaserte gitarriff. En åpenbar hyllest til deres idoler Daft Punk, som har blitt et gjennomgangstema for Ratatat.

Etter den frenetiske åpningen demper Ratatat tempoet, og nedtoner de frankofile referansene. På låter som We Can`t Be Stopped, Party With Children og Sunblocks hintes det både mot ambient-house og post-rock.

Likevel, Mike Strouds Daft Punk-inspirerte gitar går igjen som et kronisk stempel på skiven. På mange måter gir dette hele albumet en eim av forutsigbarhet, som en strengt tatt ikke skulle tro var mulig. For albumet låter ikke på noen som helst måte dårlig, og kvalitetsmessig er det et bra produkt. Følelsen av resirkulering, manglende kreativitet, og dårlig timing slipper imidlertid ikke taket på LP4.

I 2008 traff Ratatat spikeren på hodet. Det spørs om ikke treffsikkerheten har blitt noe sløvet siden den gang. De prøver den samme formelen igjen, men glemmer at verden forandrer seg, og at alle trender har sine metningspunkter. Ed Banger bølgen som traff så voldsomt for et par år siden, synes nemlig skylt i land.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: