Moderning

Hanny

CD (2005) - Metronomicon Audio / Metronomicon Audio

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Musikalsk lappeteppe

Smekker femtilappspop fra den mest interessante dama med kassegitar.

Av Thomas Karlsen

19.04.2006

Av de fineste albumene jeg har hørt på den siste uken er en unnselig liten utgivelse i grenselandet mellom pop, avantgarde, roteromslyder, Isobel Campbell, Fiery Furnaces og Camera Obscura, det hele til femti kroner i friske farger og med en herlig sjarmerende krediteringsliste, full av overstrykninger og snirklete løkkeskrift. Artisten bak kaller seg Hanny, men heter egentlig Marie B. Kvamme og holder til i en eller annen bygård i Oslo, hvor hun sitter i vinduskarmen med pledd over seg og en ganske gammel kassegitar og kikker ned på gata under seg. Plutselig ramler en liten horde av flidde og uflidde musikanter inn fra gata, og der er Marius Ergo, og der er Jørgen Sissyfus Skjulstad og skal se at ikke hele Metronomicon Audio har stukket innom så hele den vesle stua fylles av instrumenter og glad sang og kamferdrops på rundgang. Det blir et trivelig og lystig lag, men ikke slik at naboene begynner å dunke med kosten i etasjen under, for Hanny vet å holde det hele sammen på pyntelig akustisk og elskelig vis, og selv om de ankomne trakterer et lass av lydkilder, deriblant melodika, trekkspill, shaker, mandolin, trutorgel, klarinett, xylofon, harpeleik, orgel, horn, fiolin, cello, kontrabass og tablas låter det aldri kaotisk eller kakafonisk, kun fint, dempet og behagelig, som sommereng i øret og dun på kinnet. Selv har Hanny hentet fram sine egne greier, og spiller gitar, bass, sitar, synth, sampler og munnspill fra sin plass i vinduskarmen, i tillegg til å synge og klappe og rasle med tamburin til stemningsskapende effekt.

Innimellom tar de små kaffepauser og kikker på bilder fra Tibet og Katmandu, på bilder av sauer og store sletter, da Hanny plutselig kommer på at hun husker et par makedoniske folketoner som kan dras til allmenn forlystelse og gladlynt humring, og musikantene støtter oppunder fra sine respektive kroker i rommet. Noen sitter på stoler og bord, andre har slått seg ned på gulvet, atter andre vandrer inn og ut av rommet og ser på bilder av stramme uniformskledde bestefedre i ramme og glass før de henter seg mer kaffe og sirupsnipper. Men gad vite at alle stopper opp og lytter i det hun trillesynger seg gjennom How Great Thou Art. Musikantene smiler og ler og knipser og danser litt uartikulert og barnslig med hverandre, mens Hanny selv sitter ved vinduet og drømmer seg bort til lyden av nennsomt og melankolsk-akustisk gitarspill. Plutselig stemmer hun i på sirlig korrekt fransk på en vever og melankolsk låt hun har kalt L'autre, et temmelig overraskende innslag i norske trekkfulle bygårder, dog ikke verre enn at noen til slutt får gravet fram et trekkspill fra et eller annet sted nederst i rotekista, og plutselig er det som om stua har forflyttet seg ut og til en parisisk fortauskafé, hvor det er krig og regnet øser ned og et begravelsesfølge som passerer plutselig kaster seg ut i sakte vals, som var de statister i en eller annen obskur modernistisk film uten en klar intrige eller plot.

Med She Made It to the Store er de igjen tilbake i stua, med rytmeegg, munnspill og frisk avantgarde-pop ispedd fiolin og store space synth-temaer samt en litt hissigere rytmeseksjon i bunn, i en løssluppen fest hvor alle er invitert og alle bidrar litt, også med sang og koring. Etter slike fellesanstrengelser trengs en aldri så liten pust i bakken, og Hanny har noen feltopptak av tibetansk sang slengende på kommoden som alle har lyst til å høre. Deretter blir det tid til litt behersket stämsang med Jørgen Sissyfus på Stars And Alike, som alle synes er ganske fint, før seansen rundes av med The Doing Machine, en egentlig ganske dyster sak, med halvskumle strykere og et ganske insisterende komp. Musikantene skotter litt bekymret på hverandre og frykter lett at man skal være nødt til å gå hjem hver til sitt med regn på sjelen og dyster klang i ørene, man holder litt igjen og vet ikke om dette er måten å avslutte på. Men etter å ha kikket ned i gulvet i to minutter i øredøvende, kollektiv stillhet kommer Hanny omsider på bedre tanker, og drar i gang en semi-futuristisk elektro-pop-clash låt et sted mellom Annie og Super Furry Animals som var det en særdeles naturlig kombinasjon, og stua fylles atter med latter, som reneste vårløsninga. Musikantene bukker seg ut av døren og takker for laget, og enes om at dette må gjentas snart. Og det håper vi da virkelig at dere gjør, Hanny. Mer av dette!

Groovissimo

Falsobordone - Fikon, Fiddlor och Finlir

Falsobordone gir deg et sjeldent godt innblikk i 1300-tallets gleder og instrumenter.

Flere: