Seeds of Devastation

Death Ships

CD (2006)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kornpop

Kvartett fra Iowa debuterer med trivelig plate på den trygge siden av Wilco, Shins og Ben Folds Five.

Av Bjørn Hammershaug

28.08.2006

Navnet hinter om et hardrock-band, coveret om en countrygruppe, og musikken? Vel, den er either/or. Death Ships er fra hjertelandet; Iowa City, og spiller en form for dempet, kontrollert og vellagd popmusikk med emosjonelle overtoner av country.

Det er utvilsomt kvaliteter over Seeds of Devastation, og for de av oss som foretrekker et drag av mørke, så ligger det nok noe dunkelt bak alle disse 11 låtene uten at jeg har finlyttet til tekstene. Åpner du det idylliske omslaget vil du i hvert fall se at låven er brent til grunne og ravnen henger håpefullt i trærne. Formen er uansett ganske tradisjonell. Death Ships evner å smette inn preg av alt. country og akustisk drømmepop på en plate som på ingen måte skriker om oppmerksomheten din etter et par runder på spilleren. Den skriker ikke etter 20 runder heller, og det er ikke lett å si om dette er tidløst eller pregløst. Med avrundede kanter og et "voksent" uttrykk triller de 11 kornblonde låtene først inn i øret uten at de hverken irritererer eller gleder - de bare er. Noen lyttinger senere har i hvert fall jeg funnet en smule glede over deres trofaste stil, det er noe holdbart over låtene her likevel. De tar aldri av, og i sin forsiktige forutsigbarhet skaper de en slags trygghet og en solid følelse av noe som er ment å skulle vare. Vi skal med andre ord langt fra hipstertrender og vågale stilbrudd.

Åpningslåten Remains to Be Seen er ganske smekker, og hensetter oss umiddelbart i området rundt der Joe Pernice har syslet med i en årrekke. Vokalist og frontfigur Dan Maloney har en myk, innbydende stemme som står godt til bandets akustisk sobre uttrykk, men de når ikke inn under huden på samme måten som Pernice. Great American er en annen fin, litt søvnig låt med en teskje American Music Club og en porsjon Hayden, som i likhet med en del andre kutt her trekkes ut litt i lengste laget. De tjener på å utfordre sin egen stil noe, og sistesporet Knock Over Time har en mer skurrende tone og tungladet følelse over seg, som de gjerne kunne tydd til oftere.

Death Ships oppnådde en viss status med singelen Thelma Lou (fra Deep Elms This is Indie Rock-serie), men den er ikke tatt med her. Det er synd, for Seeds of Devastation hadde tjent på et par tydelige låter som kunne bundet sammen et noe anonymt og likelydende materiale. Etter oppstarten i 2001 har de spilt med band som Tapes 'n Tapes og The Decemberists, som slett ikke er et dårlig selskap. Selv om de mangler gløden til førstnevnte og den språklige rikdommen til sistnevnte er dette et greit krysningspunkt å forholde seg til.

Så gjenstår det å se om Death Ships evner å seile ut fra sin trygge småbyverden i midt-vesten for å oppdage nytt, og kanskje mer spennende land. Låven er i hvert fall nedbrent, så det er lov å håpe.

Groovissimo

Karl Seglem - Femstein

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere: