cover

Aerial

Kate Bush

2 x CD (2005) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop / Folk

Spor:
King of the Mountain
Pi
Bertie
Mrs. Bartolozzi
How to be Invisible
Joanni
A Coral Room


Prelude
Prologue
An Architect's Dream
The Painter's Link
Sunset
Aerial Tal
Somewhere in Between
Nocturn
Aerial

Referanser:
Tori Amos
Elton John
Joni Mitchell
Peter Gabriel
Nick Drake

Vis flere data

Se også:
Hounds Of Love - Kate Bush (1985)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Svarttrost

Tolv år, javel, men hva er vel det egentlig, venner i mellom?

Da Kate Bush ga ut The Red Shoes i 1993, var det lite som signaliserte at det skulle ta 12 år å lage en oppfølger. Noe særlig godt album var det ikke, men samtidig ikke spesielt dårlig heller. Faktisk, når jeg nå først har tenkt på det, er The Red Shoes et album som står temmelig i likevekt, en plate der Bush ikke tematiserte livet, eksistensialisme og kunsten i et panoramaformat, men i stedet koste seg med å være en musiker blant andre musikere på en samling låter. Det var liksom noe jeg kunne unne henne etter de langt sterkere forgjengere The Hounds of Love (1985) og The Sensual World (1989), og det kunne samtidig godt bli hennes siste utspill. Hun hørtes ut til å ha det godt med seg selv.

Det har sånn sett vært 12 behagelige år for min del; tanken på at det muligens aldri ville komme noe mer fra Bush' hånd har aldri født noen endeløs venting eller berøvet nattesøvn på noen som helst måte. Enda deiligere har det vært å gå til innhøsting av Aerial med holdningen at det ikke er så farlig hva som befinner seg på plata, den er i ovenstående perspektiv en bonus uansett hvordan jeg ser på det. Ikke ofte jeg har befunnet meg i en slik luksussituasjon.

En grov scanning av platene og medfølgende coverart avslørte behagelig nok at likevekten fremdeles høres ut til å bestå i Bush' musikalske utfoldelse. Jeg fant umiddelbart ingen traumer, mareritt eller religiøse motiver som legges ut for tonal debatt. Den eksistensielle undringen som har løpt som en rød tråd gjennom Bush' diskografi følges imidlertid videre, men også den uten mothaker, åpenbare opponenter eller en kjønnspolitisk undertone. De sparsommelige biografiske fakta som har kommet fram rundt Kate Bush' tolvårig musikalske eksil kan kanskje være til noe hjelp i forståelsen av dette; hun bor fremdeles avsides i de grønnere delene av Englands landskap, hun produserer fremdeles plater hjemme, og hun har i perioden siden sist blitt mor for første gang. Jeg tror det langt på vei forklarer at Aerial har blitt et dobbelalbum der musikken hennes høres ut til å hente kraft fra en like livsnytersk som livsromantisk og spirituell holdning til det hverdagslige miljøet hun beveger seg i.

Albumets inndeling kan være en eksemplifisering av dette: Disk 1 har fått undertittelen A Sea of Honey, mens disk to bærer paralleltittelen A Sky of Honey. Jeg har allerede registrert tolkninger av at dette symboliserer et skille i de to platenes respektive motivmodus, og således vekkes minnet av de markant, tematisk adskilte A- og B-sidene på mesterverket Hounds of Love. (Se albumets anmeldelse for utdypning). Jeg finner nok ikke helt den samme strenge veggen mellom Aerials to bestanddeler, spesielt ikke med tanke på det musikalske. Slik jeg ser det er A Sea of Honey en respons på verdensbildet slik det presenteres gjennom avisene som finner veien til døra hver dag, historieprotokollene vi velger å omgi oss med, samt nyhetene vi ser og hører på TV, radio og Internett. A Sky of Honey er på sin side verdensbildet Bush finner sittende i en stol i bakhagen, med blikket hvilende over grønt grass, epletrær og frodige, naturlig rullende jordformasjoner. For de som vil forfølge dette vil jeg oppfordre til å ta en lytt til hva Bill Hicks og Ellen DeGeneres har å si om denne typen verdensanskuelse i sine respektive forestillinger Relentless (1991) og Here and Now (2003).

Et mer interessant poeng er det imidlertid at Hounds of Loves B-side skildret et løp gjennom en tung natt, mens Aerials A Sky of Honey i større grad skildrer forløpet gjennom en dag. Det er med andre ord ikke natten som problematiseres lenger, det er døgnet som hylles. Det er for meg det fremste eksempelet på at Bush har beveget seg som menneske, hun har blitt eldre, mer tålmodig og klokere på egne vegne. Synet på menn styres for eksempel ikke lenger av en politisk/feministisk energi, men snarere av en mer godmodig undring over rollene og verdiene de velger seg i livet:

Why does a multi-millionaire
Fill up his home with priceless junk?
(…)
Elvis are you out there somewhere
Looking like a happy man?
In the snow with Rosebud
And king of the mountain
- King of the Mountain

Sweet and gentle and sensitive man
With an obsessive nature and deep fascination
for numbers
And a complete infatuation with the calculation of Pi

Oh he love, he love, he love
He does love his numbers
- Pi

I bunnen for hele albumet skimter jeg også en fortrolighet med og en omfavnelse av at livet har sine naturlige og periodiske utmålinger i nettopp døgn, årstider og år. Dette skinner mest åpenbart, om enn noe overfladisk, igjennom på A Sky of Honey med sine titler som Sunset og Nocturn. Betraktningene av de nære ting er imidlertid rikelig strødd over begge albumets CDer, for eksempel i skildringen av et kontemplativt øyeblikk med en vaskemaskin(!) i Mrs. Bartolozzi, den pittoreske penslingen av en gyllen ettermidag i overgangen mellom sommer og høst i Prologue, vandringen opp til utsikten på en åsrygg i Somewhere in Between, en solnedgang ledsaget av vin, fuglesang og primal latter i Aerial, og selvfølgelig den enkle, men betingelsesløse og vakkert renessansetonale kjærlighetserklæringen til sønnen i Bertie.

Musikken på Aerial er kledelig nok ikke pakket inn i store musikalske spenninger, tonale eksperimenter eller world-influenser - Bush' produksjon vektlegger et strammere knippe instrumenter med en bedre utnyttelse av naturlig akustikk enn tidligere. Elektronisk instrumentering er eliminert fra paletten, så nær som ett og annet keyboard under Bush' egen hånd, samt servering av gjennomløpende loops i King of the Mountain og Pi. Så vidt jeg kan høre har ingen av sporene - med unntak av tittelsporet - kimen av hastverk i seg, hele verket forløper i en like behagelig som bedagelig flyt, og i noen tilfeller er Bush nesten demonstrativt harmonisk i framstillingen av komposisjonene sine. Med tanke på hennes tidlige og mer progressive låtkatalog er det interessant å registrere at spor som King of the Mountain, Nocturn, Joanni og How to be Invisible løper nesten lineært fra start til mål.

Hvor behagelig helheten enn er kjenner jeg likevel at kvaliteten gjennom de totalt 15 sporene som presenteres er litt ujevn hist og her. Det rigide kompet og den merkelig ufølsomme melodien i How to be Invisible gjør denne låten til den store taperen mot mine ører denne gangen. Den egentlig svært typiske Bush-pianoballaden A Coral Room evner heller ikke å bevege meg merkverdig, mens An Architect's Dream på sin side falt mer i smak da den het Watching You Without Me i 1985. Majoriteten av låtene holder likevel kvaliteter jeg glatt omfavner som beroligende pulssenkere med en utpreget smak av trivsel og behag. Og når noen av sporene reiser seg ytterligere til hemningsløst føleri, er jeg ikke i tvil om dette albumet har funnet et hjem hos meg også. King of the Mountain har for eksempel en svært suggererende effekt som slår inn og består etter kun få lyttinger. Det er imidlertid i de mer pastorale øyeblikkene jeg føler at jeg faller på rett bølgelengde med Bush, låter der basisen dannes av hennes vakre og harmonisk klangfulle klaverakkorder kombinert med vokale melodivalg hvis like jeg kun finner i enkelte av tvillingsjelen Tori Amos' komposisjoner. (Tipper hun også er her i sin egen diskografi om en fem-ti år.) Hør gjerne hvordan dette faller på plass og danner en forankring mot den røde kvalitets- og identitetstråden i Bush' diskografi i låtene Sunset, Mrs. Bartolozzi, og aller vakrest i kremøyeblikket Prologue.

Til tross for å være et dobbelalbum vil jeg ikke kalle Aerial for et overflødighetshorn. Målt mot Hounds of Love, som jeg og mange andre er uendelig glad i, mangler det litt for mye på kvalitet, utfordring, indre spenning og forløsning - kvaliteter jeg personlig setter svært høyt i møte med et album. I skrivende stund er jeg 33 år, og jeg merker at jeg slås litt av tanken på at jeg har hørt på Bush' musikk i litt over halvparten av livet mitt. Kate Bush er åpenbart en artist å vokse til og å vokse med, og bare det i seg er en veldig flott oppdagelse. Da er det vel litt som med gode venner, man kjenner dem igjen, man netter, kommuniserer og har det godt i lag - uansett om det måtte bli noen år mellom hver gang man treffes. Godt å se deg. På gjensyn, kjære venn.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo