I Lost My Mind Somewhere By Da Rivers Of Babylon

CD (2001) - dBut / Universal

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Instrumental / Ragga / Jungle / Dub

Spor:
INSIDE:
This Just May Be It (Entrance)
Sweet Concussion
Shamilla
Bad To Da Bone
Vote Fi We
Anal Woman
-
OUTSIDE:
A-R-A-D
Pimsta Doofus
Dick Ever-Lee Skyword
Ruffa Dan Da Rest
Blessed By Boodah
Sniffin Lightergas Since 6 O'clock FM
Phonkay Drommay (EXIT)

Referanser:
Darkside Of The Force
F'em One/El Axel
George Clinton
Mad Professor
Kraftwerk

Vis flere data

A lickle bikk of phonk fo' yo, mama?

PrOfEsSoR ANARAD tar hiphopen tilbake. Og litt frem. Og litt rundt i ring og storegubben hesten i skogen.

Av Sigmund Book Mohn

24.01.2002

Hvem er denne karen med skjegg og lue på? Han ligner litt på nissen i grunn. Det er ikke han, det er PrOfEsSoR ANARAD. Og han har med seg en stor sekk med skrudd og funky hiphop til alle barna som er lei av å drikke lunken og radiovennlig R'n'B-hiphop fra mainstreamen! I følge shroom-a-zoom.com har han allerede en lang rekke plater bak seg, blant annet PrOfEsSoR ANARAD & Professor Balta-Tsar (Was Ist Das Für Ein Dingeldangel???”) utgitt 1979 på Compüter Shallplatten , Captain ANARAD & His Phonkin' Earthling Ensemble - Marry Me Majka, utgitt 1982 på Ahead Of Time Recordings, og Le Phreak feat. Some Street-Lookin' Dude From New York - One Hit Blunders, utgitt 2001 på No Talent Music. Men for oss som lever i denne dimensjonen er dette hans første album.

Norsk hiphop hadde ca. i fjor i følge media "blitt bra". Noe som kanskje kan tolkes som at det etter hvert har blitt bygd opp noe man kan kalle en slags norsk hiphop-scene, eller at folk var imponert over Petter og ville ha det sånn her og/eller bare det at journalistene endelig hadde begynt å bry seg om hva som skjer her i landet. Og media kastet seg ukritisk over enhver utgivelse. Etter min mening har scenen fremdeles et stykke vei å gå, hvis vi sammenligner med en rekke andre land. Noen enkeltpersoner finnes det allikevel. ANARAD har vært aktiv i norsk hiphop-undergrunn en stund, både som MC og produsent, og med den etter sigende selvbiodrafiske "I lOsT mY mInD…" tar han norsk hiphop tilbake til dens røtter i elektro-boogie-funk. Og i stedet for å putte på masse rap (som Norge som sagt ikke akkurat er kjent for være så bra på) koser han seg med sære synthmelodier og -klanger og til tider småperverse og halvveis uforståelige film- og vokalsamplinger. Det er elektronisk instrumentell hiphop - som Norge faktisk ER litt kjent for (les: Röyksopp, Päronsoda, og lignende) - av en type som ligger stilmessig nærmere Original-German-B-boys Kraftwerk, eller funk-legenden George Clinton, enn lounge-hiphop som Dj Krush eller Kid Loco.

For dem som tviler på professorens hiphop-kred kan man ta en titt på singel/EPen hans Rebell Boggie med nykommeren F.em1, som "batlet" med fristilmesteren Supanatural i Oslo for ikke så lenge siden. For ikke å nevne arbeidet hans på to av de beste hiphop-platene laget i Norge: Dark Side of the Forces (brødrene Salvador og Oscar) selvtitulerte album og Salvadors Solar Consciousness - The 11th Pachakuti. Både Salvador og ANARAD er da også nominert til hiphop-spellemannsprisen i år.

Denne plata er dog noe litt utenom den hiphopen du får kjøpt på benser'n. Låtene er ganske sære, både i lydbilde og komposisjon. De er korte og kan til tider ligne mer på rett frem rytmespor med merkelige muteringer, enn vanlige låter med overganger og refreng/hook. På kun en låt er det lagt på en samplet kvinnevokal så det høres noenlunde ut som en vanlig sang(!).

Hvis det er slik, som noen en gang sa, at musikken til Kruder&Dorfmeister er som en stilig designerstol på syretripp, da er dette en Commodore 64 på rehabilitering. De ugrasiøse, dataspillinspirerte en-finger melodiene, spilt på gamle synther, og de maskinaktige trommeprogrammeringene holder deg på nippet mellom på den ene siden å tro at dette er verket til (som tittelen insinuerer) en mann som har mistet all forstand. Og på den andre siden følelsen av at det samtidig er bra for deg. At det gir deg noe. Som en mystisk voodoomedisin med merkelig ettersmak og ukjent virkning.

Jeg vil ikke si at det er en plate som virker merkelig og uforståelig for alle andre enn innvidde hiphop-hoder, for den virker nok slik for dem også. Jeg tror imidlertid at flere enn "kjernen" også kan komme til å like den - av den enkle grunn at det faktisk er en temmelig god, interessant og underholdende plate. Personlig synes jeg det er diggbart, inspirerende og latterlig groovy. Men, hei! Hva vet jeg? Kanskje ANARAD bare er en gal mann når alt kommer til alt. Uansett har han i hvert fall sterk tro på seg selv, noe hans (og også mine) avsluttende ord/sample vitner om: "Sometimes I get so caught up in the rhythm that I feel like my body is a throbbing, giant dick." (Kan dette være et forsøk på å sette pikken over i’en?)