Absolution

Muse

CD (2003) - East West / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Songs For Absolution

De tre små briter har sluppet sitt beste album noen sinne. Den store stygge ulven kan bare blåse så mye han vil, Absolution står fjellstøtt.

Av Remi S. Langseth

Del på Facebook19.11.2003

Muse har i mine ører bare blitt bedre og bedre siden deres spennende og energifylte debut med Showbiz i 1999. Endel bra låter til tross, det var litt for ustrukturert, og manglet nok bra låter. Etterfølgeren Origin Of Symmetry var hakket bedre. Den hadde enkeltvis bedre låter, men helhetlig sett var den fortsatt litt for ustrukturert (og til tider litt slitsom, faktisk). Med Absolution har Muse fått finpusset det pompøse og energifylte utrykket sitt. Den pompøse delen blir ikke for overveldende, arrangementene sitter bedre enn tidligere, samt at låtene generelt er bedre og sjelden blir kjedelige og overdådige.

Det er vanskelig å beskrive Muse ved navnedropping uten å komme innom Radiohead. Broren min har beskrevet det som Radiohead som covrer Queen, og det er vel det nærmeste jeg kommer. Live er de en opplevelse utenom det vanlige, og live-DVDen deres, Hullabaloo, er noe av det råeste jeg har sett.

Den mektige dommedagsprofetien Apocalypse Please åpner ballet, og setter standarden. Den er svært høytidelig, seig, og gir en noe dyster stemning. Når refrenget kommer, med dets velutførte bakgrunnsvokal, dramatiske piano, drivende bass og trommer, og vokalist Bellamys messing av "This is the end of the world", er det nesten som man kan se jorden gå under.

Time Is Running Out var første singel fra plata. Det synes jeg var et godt valg, da det er platas mest umiddelbart catchy låt, og samtidig en god representant for resten av skiva. Den effektfulle bassen driver fram låta, og refrenget er herlig fengende.

Stockholm Syndrome er en energibombe av en låt - variert, slagkraftig, vakker, intelligent, fengende og groovy. Den varierer i tempo og intensitet, og den både behager og sparker i fra seg. Det samme gjelder Hysteria, men den er hakket mer funky, mye takket være monsterbassen og Boney M-mønsteret i trommeseksjonen. Hysteria er en av mange låter i det siste hvor jeg hører Kent-gitar. Om det er Kent som høres ut som alle andre, eller omvendt, skal være usagt, men hovedgitartemaet sender meg rett til Hagnesta Hill og tilbake igjen.

Men det er ikke bare energifylte, mektige og pompøse låter som preger denne skiva. Absolution er et meget flott og variert album, uten at de mister den etter hvert så berømte røde tråden. Trommis Dominic Howards spillestil involverer hyppig stortrommebruk, noe som er med på å heve intensiteten i låtene, og jeg synes han utgjør mer enn én tredjedel i trioen.

Plata har ikke bare fengende og intense låter, men også et par rolige og vakre. Lavmælte Blackout med strykere, mandolin og nynne-kor (nei, ikke nonne-kor, NYNNE-kor), den oppbyggende Sing For Absolution, og Endlessly - en rolig og avslappet elektronisk godbit av en kjærlighetserklæring, som like gjerne kunne vært en Röyksopp-låt (med gjesteopptreden av Matthew Bellamy på vokal, selvfølgelig). Mulig Röyksopp-gutta ville hatt litt mer markert punch, men dog. Den er oppriktig vakker, og et rolig høydepunkt.

Som karakteren tilsier er ikke Absolution et perfekt album. Hvorfor? Vel, hadde jeg visst det skulle jeg sporenstreks send en fax eller teleks til England. Men om jeg skal prøve, så mangler enkelte låter litt mer substans, og blir litt for langdryge og umotiverte.

Nå skal det sies at Muse er et relativt ungt band, og at Absolution er deres hittil desidert beste album. Men jeg tror faktisk de kan enda bedre. Nå har de faen meg lagt lista, men det er enda muligheter for forbedring. Så får vi se om de kommer seg over... Jeg, for min del, tror det blir gull.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: