Scorpio Rising

Death in Vegas

CD (2002) - Concrete / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Den andre vanskelige plata... eller?

Alice i eventyrland etter sengetid. Ugebursdags-selskapet er over, den rare katten sover, krabbene er spist opp og alle piller og drikker er svelget.

Av Freddy Blomberg

Del på Facebook05.11.2002

Som alle vet er andreplata alle bands store skrekk. Man har imponert en hel verden med førsteutgivelsen, bandet har tatt hele historien sin, hele livet sitt, hele ideen med bandet, all frustrasjon, all glede, alle følelser som man har jobbet med for å nå frem i musikkbransjens lille helvete, og som en av en million lykkes man med debutplaten. De er friske, de er unike, de er DET. De er bandet som enhver wanna-be trendsetter påberoper seg å ha sett først, helst live i en garasje av et utested mens de fortsatt var urørte, og de får pressens gode, pulserende fantasiord. Men så skal beviset legges på bordet med den "vanskelige" andre platen. Bandet har plutselig toppen 1 1/2 år på seg til å toppe det de har levd og åndet for de ti siste årene, i tillegg skal de holde altfor mange pressekonferanser, gjøre altfor mange eksklusive intervjuer og spille minst en konsert i hver eneste storby i hele verden.

Dessverre gjorde Death In Vegas det. Andre platen var genial og ble allemannseie. De ble det hippeste og mest geniforklarte bandet på lenge både i engelsk og internasjonal presse. Men, dessverre, det er den tredje platen vi snakker om nå.

Superoppskriften fra tidligere har blitt fulgt på Scorpio Rising. Be inn det du kan av habile indiebands frontpersoner (ikke mer undergrunn enn at de har solgt mengder med (gode) plater), la alle komme med litt av seg selv inn i lydbildet, bland inn instrumenter, mal bilder med lyd, litt rus, og la resultatet gjenspeile nuet og noe ekte. Musikere som finner hverandre i små mørke lokaler fylt med små blinkende grønne og røde lys og kryssende kabler. Men det er ikke alltid sjekketriks som dette fungerer mer enn en gang. Brodden i trikset er med denne utgivelsen blitt borte, der det forrige albumet skåret bommer dette.

Death In Vegas har vel egentlig fått med seg bedre folk denne gangen. Men allikevel, jeg har det forrige albumet litt for nærme kroppen til å godta denne "lausungen". Ok, Scorpio Rising har den samme faren, men mødrene er nye, som et resultat av en 14 dagers guttetur med mye drinker, monogamt utroskap og følelser på ultra koffein og rødvin på Mallorca.

Det finnes godbiter på denne utgivelsen. Det første sporet begynner der det forrige albumet slapp. Leather er en glimrende instrumental låt i beste Joy Division-stil, og Girls, i sin franske 70-tallstil, er også harmonisk og sympatisk nok. Ellers blir det mye britisk alternativ pop/synth-musikkhistorie med sterk inspirasjon fra 80-tallet og lite flørting. Hope Sandoval (Mazzy Star) redder to låter med sin sarte og fantastiske stemme, men allikevel, hun kunne ha gjort disse sangen bedre med sitt eget band. Liam Gallaghers karakteristiske stemme, som mer eller mindre alltid fungerer bra, holder faktisk tittelsporet oppe. Men godt programmerte retrosynther og garasjerock-gitarer klarer ikke alene å dra et album opp uten et minimum av fundament.

En låt som på papiret er god er Say You Lost Your Baby (Gene Clark) med Paul Weller (The Jam), men etter min mening drar denne albumet enda et hakk ned. Jeg synes den høres ut som en moderne Creedence Clearwater Revival sang; og hvem trenger vel å høre noe mer som minner på denne gruppen (savner du dem, ett ord: karaokeklubb).

Personlig ble Scorpio Rising en stor skuffelse. Jeg har nå hørt igjennom denne platen ca. 20 ganger, men den vokser ikke. Men jeg har heller ikke gitt opp. Det er antakeligvis bare to år til neste album. I mellomtiden kan jeg dessverre ikke glede meg over Scorpio Rising, men på den annen side har jeg en slitt magisk utgave av The Contino Sessions hjemme i hylla mi som tåler et par riper til, og når de blir for store kjøper jeg meg gjerne et nytt eksemplar.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: