cover

More Parts Per Million

The Thermals

CD (2003) - Sub Pop / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Lo-fi / Punk

Spor:
It's Trivia
Brace And Brake
No Culture Icons
Goddamn the Light
Out of the Old and Thin
I Know The Pattern
Time To Lose
My Little Machine
Overgrown, Overblown!
A Passing Feeling
Back To Gray
Born Dead
An Endless Supply

Referanser:
Pavement
Green Day

Vis flere data

Se også:
Fuckin A - The Thermals (2004)
The Body, the Blood, the Machine - The Thermals (2006)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kjøkkenrock

The Thermals er så lo-fi at de brukte kun 60 dollar på å lage sin første fullengder.

La oss starte med å ta turen til Thermals-vokalist Hutch Harris' kjøkken i Portland, Oregon. Det var her More Parts Per Million ble spilt inn på en firespors-opptaker. Jeg ser for meg et trangt og røykfullt kjøkken med vegger dekket med grå tapet og et skittent gulv, hvor flasker med Budweiser og tallerkner med take away-mat og sneiper får herje fritt. Ved siden av det slitne kjøkkenbordet står kjøkkenbenken, belagt av skitten oppvask som dirrer når trommis Ben Barnett komper til The Thermals indierock.

Med andre ord: More Parts Per Million er intens, skitten og upolert lo-fi - utgitt på velkjente Sub Pop. Forankringen er hos Pavement, som krysses med California-punkrockerne i Green Day. Når Harris er i det lystigste leiet minner han spesielt om nettopp Billie Joe Armstrong. Gitarspillet til Jordan Hudson og de kræsjende trommene til Ben Barnett er også i denne banen.

Om referansen til Green Day er klar, er Pavement-referansen like tydelig. Spesielt på grunn av lo-fi tilnærmingen. Pavements debut og klassiker Slanted & Enchanted (1992), er en av de viktigste lo-fi skivene til dags dato. Den ble spilt inn i Pavement-trommis Gary Youngs garasje i Stockton. S & E har blitt omtalt som den skiva som definerte indierock på begynnelsen av 90-tallet. Den har sannsynligvis på en eller flere måter influert The Thermals, i tillegg til uendelig mange andre band. S & E er mye sløyere enn det More Parts Per Million er. Og bedre. Jeg vil mye heller anbefale denne klassikeren, eller for den saks skyld Pavements løsere, mer varierte og eksperimentelle Wowee Zowee (1995) enn The Thermals langspillerdebut. Men det er vel litt urettferdig å sammenligne på denne måten. More Parts Per Million er absolutt ikke det verste jeg har hørt, og vil nok med sitt energiske sound appellere spesielt til den yngre garde - uten at det av den grunn ekskluderer resten av oss.

More Parts Per Million gir deg 13 i utgangspunktet rimelig like låter i det aggressive hjørnet på til sammen godt under halvtimen. Nyansene er der, og blir klarere etter noen runder i spilleren, uten at det blir de helt store variasjonene i materialet likevel. Dette er enkel, rett fram rock med høyt tempo, som på Time To Lose. Den gir i likhet med resten av materialet til amerikanerne en slags fuck it-feeling. På toppen av den grumsete melodien fra Jordan Hudsons gitar synger Hutch Harris sårt og dramatisk, men samtidig med en gi faen-holdning: "I think we've reached our limits, I think we're getting finished". Låta bygger seg videre opp med et tøft trommekomp og en enkel, kjapp og noe ensformig, men treffende bassfigur. Time To Lose er låta med mest nerve og dynamikk, og dermed høydepunktet på More Parts Per Million. Avslutningsvis byr de på de to svakeste sporene - masete Born Dead og pubertale An Endless Supply. The Thermals haler likevel i land en firer, og et håp om en mer moden, variert og litt mer utfordrende oppfølger.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Side Brok - Høge Brelle

(pinaDgreit)

Enten du har smale eller side brok, eller sidemål, er hip hop fra Hovdebygda og Peder den kvite neger noe å få med seg.

Flere:

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information
Haust - Powers Of Horror