cover

Happy Hollow

Cursive

CD (2006) - Saddle Creek / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Post-hardcore

Spor:
Opening the Hymnal/Babies
Dorothy at Forty
Big Bang
Bad Sects
Flag and Family
Dorothy Dreams of Tornados
Retreat!
The Sunks
At Conception
So-So Gigolo
Bad Science
Into the Fold
Rise Up! Rise Up!
Hymns for the Heathen

Referanser:
Desaparecidos
Fugazi
Pixies
Bright Eyes

Vis flere data

Se også:
The Ugly Organ - Cursive (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Dramatisk filosofering

Det stygge orgelet og strykerne er erstattet med en aldri så liten blåserseksjon, og det er storslagent som fy.

Selv om ting har skjedd siden sist, så er det umiskjennelig Cursive fra første snurr dette. Bandet fra Omaha er fortsatt opptatt av relativt eksistensielle og filosofiske ting som de gjør om til eksplosivt melodiøse låter. Både Domestica (00) og The Ugly Organ (03) har fått en hel del oppmerksomhet i stereoen hjemme hos meg.

The Ugly Organ ble her på groove omtalt som storslått, men vaklevoren. Den gang ville jeg nok ikke vært så enig i at det var noe særlig vaklevorent over skiva, men når man sitter med Happy Hollow i dag så er det lett å skjønne at Cursive bare hadde oppnådd litt av potensialet sitt på det tidspunktet. For å være helt ærlig, så høres plutselig The Ugly Organ litt sirkusaktig ut med orgelet (men er fortsatt sinnsykt tøft altså). Blåserne på Happy Hollow har i tillegg gjort at Cursive har fått et enda mere teatralsk uttrykk, og har laget låtene til å matche dette uttrykket på en ypperlig måte.

Cursive har for øvrig en god del til felles med Conor Oberst aka Bright Eyes' band Desaparecidos, vokalen er heller ikke helt ulik. Cursive på sin side bruker litt andre virkemidler, eller flere virkemidler rettere sagt. Alle disse er fra Omaha, Nebraska og befinner seg ikke overraskende på byens svært så anerkjente Saddle Creek. Den økende likheten har vel ikke rent lite å gjøre med at produsent Mike Mogis har blitt hentet inn denne gangen, mannen bak spakene på det meste Conor Oberst har tatt seg til de siste årene.

Halvparten av The Ugly Organ var som vi husker noe helt vanvittig catchy, og her på Happy Hollow har de klart å ta det enda lengre og skrive en hel skive spekket med slike låter. Låter som Art Is Hard, The Recluse og Some Red Handed Sleight Of Hand kan man ikke gå rundt å forvente av noen gang på gang, men når Cursive nok en gang leverer låter som matcher melodiøsiteten og eksplosiviteten til slike låter så er det klart man føler seg litt bortskjemt. Singelen Dorothy at Forty er en slik, og når den i tillegg innledes av et lite mesterstykke i form av Opening The Hymnal/Babies så kan nesten en stakkar ikke annet enn å felle en liten tåre. Nesten i alle fall. Mer engasjerende og eksplosiv åpningslåt skal man vel lete lenge etter.

Men det er mer. Ta en låt som Retreat for eksempel. Her er tempoet roet ned litt, blåserseksjonen som er lagt i bakgrunnen tilsynelatende halvveis uavhengig av hva Kesher & Co driver med, men som tilegner Cursive en usedvanlig god evne til å ta for seg kjente elementer og plassere dem i andre sammenhenger. Slik har Happy Hollow lykkes enormt bra, og har med Retreat! gitt skiva utløp for de små jazza elementene blåserne smått har hintet mot hele veien, men vært for opptatt med å være grunnlaget for dramatikken til å ta helt ut.

Selv om den tar for seg eksistensielle og religiøse temaer, så foregår det på en uskyldig måte som gjør at det ikke blir altfor fjernt og abstrakt, noe som neppe ville kledd Cursive særlig. Kasher spør vel egentlig aldri spørsmål som man ikke har spurt seg selv eller sagt til seg selv hundre ganger før, men han har et eget vis å få det ut på. Samtidig knipser han med fingra iblant for å foreta en realitetssjekk: "Dorothy, wake up. It's time for work." For det er en historie som fortelles, slik det var en historie på både Domestica og The Ugly Organ.

Happy Hollow beviser også at bandet har blitt veldig komfortabel med uttrykket sitt, en sound de egentlig ikke begynte å finne seg til rette i før Domestica. De fikk det for all del til å ta av før det også, men det var først her de fikk det til å klaffe.

Det vi får på Happy Hollow er Cursive-lyd slik bare Cursive kan høres ut.

Og det er ikke rent lite lyd vi får her, vi fant ut på The Ugly Organ at de ikke er redde for å pøse på med det som skulle falle dem inn. Det kan høres pompøst ut og se smått ambisiøst ut på papiret, men selv med blåsere og orkestrale arrangementer legger de opp til uendelig uimotståelige resultater. Og det finnes små godbiter på lur her og der, ting som kanskje ikke går opp for lytteren ved første lytt. Kashers trekkspill på et par låter for eksempel, sånn som et stykke inn i The Sunks.

Trekkspill eller ei, det har blitt en skive som har en sylskarp brodd musikalsk og et kledelig ettertenksomt, dog kanskje småpessimistisk innhold tekstmessig. Det er alltid håp hos Cursive, men det er helt klart ikke en knall verden vi lever i.

Uansett hva du spør deg selv om hva ting er og hvorfor de er sånn eller ikke minst hva vi kan gjøre for å endre på det, så er Happy Hollow et håndfast bevis (du kan holde skiva i hånda) på at Cursive har overgått seg selv på nytt.

Så sinnsykt lett en av årets desidert beste.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

(Loyal Label)

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere:

Bertine Zetlitz - Sweet Injections
Sleepy Sun - Fever