Genre:
Rock
Spor:
Back In Style
Shitfuck
Sulfur Heart
Ugly Bugly
The Killer on Manhattan
Referanser:
The New Pornographers
Modest Mouse
Pixies
Se også:
Warszawa - Superfamily (2007)
Guns Tonight - Superfamily (2009)
Superfamily debuterer uten nerve
Vår anmelder spretter ikke champagne-korka i taket av denne debuten.
Del på Facebook18.11.2004
Champagne EP er debututgivelsen til Superfamily og gis ut på den lille, relativt nystarta Trondheimslabelen Propeller. Tross liten label legges lista høyt med superprodusent Kåre Chr. Vestrheim bak spakene. Vestrheim har tidligere jobbet med artister som Odd Nordstoga, Erik Faber og Gluecifer. Superfamily opererer i et helt annet musikalsk felt enn disse og de befinner seg på et annet nivå - i hvert fall inntil videre, om de er aldri så supre.
Supergjengen har på kort tid slått seg godt opp på den norske rockscenen. Musikalsk kan bandet plasseres innenfor amerikansk indierock, et eller annet sted mellom Modest Mouse og The New Pornographers. De har kun holdt på i knappe to år, men på denne tiden har de fått spillelisting på Petre og Radio Tango, i tillegg til har de blitt NRK Urørt-redaksjonens yndlinger nr. 1 med Månedens artist-utnevnelse, opptreden på Urørt-konsert og gjentatte rosende omtaler. Veien videre oppover i rockehierarkiet ligger også åpen med by:Larm-deltagelse i Stavanger (februar 2005).
Superfamily er mest sannsynlig Norges mest velutdannede band. Og de satser tydeligvis like seriøst på musikken som de har gjort på utdanningsfronten. De fire herrene har nemlig gjort seg flid med å nedfelle dogmeregler for musikken som de skal spille. Her har mange nyoppstartede band noe å lære. Mens flere britiske artister bevisst legger en plan for hvordan de skal låte, se ut osv - nesten som en forretningsplan for en nyoppstartet bedrift - er mitt inntrykk at de færreste norske band gjør en like bra jobb i planleggingsfasen. Superfamilys selvpålagte regler består blant annet i bannlysing av septimakkorder og et vedtak om at alle sanger skal ha hysterisk skrikevokal backet av pene harmoniske koringer. Kontraster er tydeligvis stikkordet - et virkemiddel som har vært brukt med suksess tidligere, blant annet av Pixies.
Å starte en platekarriere med en EP viser seg ofte å være en klok avgjørelse siden albumformatet blir for stort og krevende å fylle for nyoppstartede band med kort låtliste. Sporene på den fem låter lange Champagne EP følger dogmereglene i bandets bibel til punkt og prikke. Produsent Vestrheim har gitt låtene et massivt og kontant lydbilde. Superfamily har vært kjent som et energisk liveband og Vestrheim har i stor grad lykkes med å overføre intensiteten og energien som de viser på scene til plate. Alt vel så langt. Dessverre holder låtene en gjennomgående lav standard. Det virker noe sammenrasket og forhastet, og ingen av låtene på EPen utmerker seg som veldig gode. Superfamily har et godt lydbilde og utrykk - tenk The New Pornographers med hysterisk Modest Mouse-vokal, de har intensitet og spilleglede, men det hjelper ikke når låtene mangler nerve. Det låter tøft ved første lytt, og energien smitter over på lytteren, men sangene taper seg raskt ved gjentatte lyttinger. I den grad melodiene fester seg er det litt på samme måte som med plagsomme dance-låter eller mobiltelefonmelodier. Noe sier meg at bandet burde brukt mer enn de knappe to årene de har holdt på å samle melodier som er gode nok, eller vi kan legge godviljen til og håpe at de har spart kruttet til albumet som er ventet til våren. La oss håpe at ikke Superfamily blir et band i den lange rekken med band som beviser at det er enklere å spille enn å skrive låter.
Superfamily har et særegent uttrykk og rykte på seg for å være et meget bra liveband. I tillegg har de en plan for hvor de vil, og det er alltid en fordel. Mulighetene for å lage god musikk er helt klart til stede, og med bedre låter kan dette bli veldig bra ved neste korsvei. Melodiene på Champagne EP er dog for svake til at vi vender tommelen opp allerede nå.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
hørte superfamily-plata forrige dagen, og må si meg enig med anmelder! Begynner faktisk å lure på hvorfor de har fått slik en oppmerksomhet i det siste.....
Denne anmeldelsen er et godt ekspempel på den polariserende effekt Superfamily har- sjeldent har jeg vært så enig i det grunnleggende analyse (bra jobbet, Ronny) samtidig som jeg er totalt unenig i selve konklusjonen.
Champagne EP er en klar 5'er.
Når det er sagt, gleder jeg meg til å høre mine personlige favoritter på albumet som kommer.
Hva gjelder Superfamily generelt, representer de (for oss som er lei Big Bore, Dybdahl, og hele den kjedelig gjengen der), sammen med enkelte andre band (som f.eks. Beautiful People), det som er spennende innenfor Norsk musikk idag.
Kan ikke annet enn å si meg enig med TW! Grunnleggende analysen av bandet er jo så korrekt, så korrekt, men hvordan kan du konkludere med en 2´er? Back in style og Shitfuck er bra rockelåter (og det får man jo ikke nok av!) og Ugly Bugly gir meg den gode mosserock-feelinga til Cosmic Dropouts. Ser også frem i mot albumet, hvor Shut up & Cry, Love n´bones og Taxi dancing nok blir sclägers på mine fester! Og til deg som ikke skjønner hvorfor superfamily har fått så mye oppmerksomhet, er det bare en ting å si: SE DEM LIVE!!!
...alle de som har skrivi feedback på denne skiva og ikke er med av bandet!
Ally, ok... Noen flere? Nei. :-)
og hvem er ally?
innrømmer at jeg er fan og sett flere konserter, men trodde ikke at det skulle være noe problem bekken...
Det var min oppfatning at dette var et forum hvor musikk debatt kunne finne sted. Groove-redaksjonen skuffer ved å ignorere de etablerte "kjøreregler," i dette tilfelle, "meningsløse innlegg (ref: Bekken)." Hele poenget med å opprette "kjøreregler" ifm oppfordring til feedback er at man skal kunne gi uttrykk for uenighet med anmelder uten å bli utsatt for usaklige spekulasjoner som går på personen og ikke innhold. Skjerper dere dere ikke på dette punktet, vil det til slutt være ingen som gidder å skrive noe annet enn at de er enig med anmelderen. Er det virkelig DET løpet groove-redaksjonen ønsker å kjøre????
TW: Du har selvsagt helt rett i det du skriver. Mengden feedback som blir spylt vekk tilsier da også at vi tar våre kjøreregler på alvor. Derfor holder grooves forum en jevnt over seriøs standard. Av og til slipper vi gjennom noen som ikke er så "seriøse". Bekkens innlegg er et slik, men av så humoristisk karakter at jeg ikke fant den sårende.
Jeg er enig med TW når det gjelder kjørereglene. Jeg skjønner ikke helt Bjørn når han skriver at det useriøse innlegget var såpass humoristisk at han lar det passere. Hvilken del av Bekkens innlegg er ment å være morsomt? Ellers er selve anmeldelsen seriøs og konstruktiv, og det er moro. Det er ikke ofte man kan lese noe anmeldelser som tar musikken på alvor, skrevet med innsikt og innlevelse. Det at anmelderen ikke liker sangene kan vi ikke gjøre noe med. Vi syns sangene er jævlig bra:) Så en takk går altså til Ronny Svendsen.
Jeg er ikke enig med anmelderen i hans betrakning av låtene. Men det viktigste er at Superfamily alltid skaper debatt. Slik som her. De er et band som utfordrer grensene hele tiden, og da må de regne med noen dårlige anmeldelser innimellom. Håper ikke denne anmeldelsen påvirker bandet på noen måte. Superfamily er et band vi kan regne med i framtiden!
PS. Så konserten på Mono. Veeeeldig bra!
Det er tydelig at denne Martin i Superfamily ikke er humoristisk anlagt. Det får vi tåle. Verre er det at dette gjenspeiler seg i den intetsigende musikken. Ekstra synd da at enkelte medier hyper bandet, slik at det av og til dukker opp så brått at vi ikke rekker å dukke unna. Som på alarmpris-nominasjonsfesten.
Er Superfamily blitt hypa? Av hvem da? De blir spilt på radio, er det å bli hypa? Kan ikke huske å ha lest noe særlig om de noe sted jeg, bortsett fra enkelte intervjuer siden de ble Alarmnominert (Å faen, riktig, Superfamily ble nominert fordi de ble hypa av hele rocke-Norge!). Er det å bli hypa? Kan du Per Johnsen (som tydeligvis er humoristisk anlagt...) forklare dette for meg? Flott forøvrig at du ikke rekker å dukke unna, fortjener en liten smekk eller to;-)
Det er etter min mening helt feil å nevne et så betydningsfult og stort band som MM i sammenheng med disse middelmådige Mossekråkene.