cover

Grit

Madrugada

CD (2002) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock'n'Roll / Pop / Blues

Spor:
Blood Sjhot Adult Commitment
Ready
I Don't Fit
Madrugada
Seven Seconds
Proxy
Come Back Billy Pilgrim
Get Back In Line
Majesty
Try
Got You

Referanser:
The Rolling Stones
Iggy Pop
Bob Dylan

Vis flere data

Se også:
The Nightly Disease - Madrugada (2001)
The Deep End - Madrugada (2005)
The Deep End - Madrugada (2005)
Live at Tralfamadore - Madrugada (2005)
Madrugada - Madrugada (2008)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Goodtime Rock'n'Roll

Den langsomme melankolien og dysterheten som tidligere karakteriserte Madrugada, er erstattet med mer hardtslående rock.

Det er ikke bare trommeslager Madrugada har byttet ut det siste året. Det virker nesten som om Jon Lauvland Pettersen tok med seg den madrugadiske stilarten da han forlot bandet rundt juletider i fjor. Bandet vaklet skikkelig da bruddet var et faktum og de var avhengige av å komme seg videre. Gruppa måtte dannes på nytt og inn kom Simen Vangen, en skolert musiker med mange års jazz- og klassiske studier bak seg. Men de har ikke blitt mer jazza av den grunn. Den langsomme melankolien og dysterheten som tidligere karakteriserte Madrugada er erstattet med mer hardtslående rock.

De fire gutta i Madrugada kommer fra Nordland, nærmere bestemt Stokmarknes, Bjerkvik og Sortland. Bandet startet opp i 92, da bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen startet i det små. Et par år senere ble vokalist Sivert Høyem tatt inn i varmen, og Abby's Adoption (som de da kalte seg) ble komplett da Robert S. Burås kom med på gitar. Høsten 95 flyttet hele gjengen til Oslo for å satse fullt og helt på musikken. I løpet av denne tiden valgte de navnet de nå har etter forslag fra forfatteren Øystein Wingaard Wolf, en venn av gutta. Madrugada er spansk og beskriver den tiden av døgnet da natten blir til dag, oversatt til norsk blir det noe sånt som "den blå timen".

Sommeren 1998 skrev gruppa platekontrakt med Virgin og fikk ut sin første EP med tittelen Madrugada. Året etter kom deres første album Industrial Silence og den madrugadiske stilarten med rolig rock og klang var født. Og for ei fantastisk skive det var! Og... for en nedtur det var to år senere, da oppfølgeren The Nightly Disease ble sluppet. Mange av sporene holdt alt for lav standard opp mot debuten og det var totalt sett en heller kjedelig utgivelse. Men det fantes unntak. Et av disse var den meget lovende singelen Hands Up - I Love You som ble sluppet måneden før.

Grit skal visstnok bety noe sånt som dritt og/eller møkk. Som navnet tilsier er dette en ganske skitten og grumsete plate. De fleste sangene er spilt inn live for på den måten å lage andre stemninger enn det bandet tidligere har vært kjent for. Som nevnt har gruppa tatt et ganske langt steg bort fra det vi har fått servert på de foregående albumene. Tempoet er skrudd opp, melankolien og dysterheten er så godt som forduftet og erstattet av frustrasjon, intimitet og Rock'n'Roll. Plata bærer preg av et turbulent år med mye kaos, personlige problemer og konflikter, og de hevder selv at de ikke kunne ha lagd den uten all dritten de har vært gjennom.

Berlin ble redningen, byen hvor Bassist Frode Jacobsen allerede hadde tilbrakt halvannet år. To måneders intens innspilling i den bohemske bydelen Kreuzberg har ført til en meget variert og annerledes plate. Den er produsert av Jacobsen sammen med Head, som tidligere har arbeidet med PJ Harvey. Sangene strekker seg ut i et stort spekter med alt fra Goodtime Rock'n'Roll og Garasjerock/Punk til Dub-reggea, med noen ganske få smakebiter av det gode gamle Madrugada slengt inn innimellom.

Spor verdt å nevne er den tidligere utgitte singelen Ready, en skikkelig gitarpreget Rock'n'Roll-låt som minner en god del om The Rolling Stones i det hardere hjørnet. Den er bråkete og grumsete, faktisk til forveksling likt et konsertopptak. En av de få låtene som minner om det de tidligere har gitt ut, er I Don't Fit. Sangen har et sløyt driv som er typisk for en klassisk Madrugada-låt med rolig rock og klang. Til slutt må det etter min mening beste sporet, Majesty, trekkes frem - en melankolsk ballade om det store kjærlighetsbruddet. Sivert Høyem får virkelig vist frem hvilken fantastisk stemme han har, og låta ender opp som den desidert vakreste Madrugada noen gang har gitt ut. Mer av dette, takk!

Madrugada har utviklet seg. Det er et mer rocka band som nå har sluppet sin tredje fullspiller. Personlig mener jeg at de bedre kler sin gamle stil. De har blitt et band som nok gjerne vil vise seg frem på en annen måte og som vil satse på konserter med mye liv og fart. Men jeg mener fortsatt at det er debutplatas seighet og mørkeblå sjarme som treffer best.

comments powered by Disqus

 



Solveig
2002-11-12Har mer å gå på

Etter min mening vil ingen plate fra denne gruppa overgå debutalbumet Industrial Silence, men med tredjeplata Grit har de vist at de fremdeles har et enormt potensiale. Litt av den gamle Madrugada-stilen viser seg på det melankolske sporet Majesty, i tillegg til det skjulte sporet på slutten av plata. De har definitivt mer å gå på, men den foranringen de gjorde med Grit var veldig positiv. Likevel skulle jeg ønske at de fant litt mer tilbake til det mørke og melankolske som de først ble kjent med.

Kristine Evjen wikstrøm
2002-11-19Kicks ass!!!

Endelig kom den! Og absolutt verd å vente på, spør du meg. Det tredje albumet er ofte det vanskeligste, men det fikser Madrugada bare bra.
Som forventet hadde de snudd seg i en litt annen retning, lydmessig. Fra første låt føler man virkelig energien strømme gjennom høytalerne, og dem legger an til et ganske høyt tempo samtididg som de leker seg litt med forskjellige stilarter.
I låter som "I don't fit" og mesterverket "Majesty" kjenner man jo øyeblikkelig et gufs fra "Industrial silence", et godt gufs..
Skulle jeg gi et terningkast måtte det bli 5. I mine øyne mangler det lille ekstra, men skiva kicks ass. Gleder meg til konsertene framover..

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo