Transatlanticism

Death Cab for Cutie

CD (2003) - Barsuk / Munich / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

They might be giants

I krysningspunktet mellom det emosjonelle og innsmigrende, det storslåtte og innyndende.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook18.02.2004

Den trivelige småbyen Bellingham, helt nord i staten Washington, kjennes kanskje best i musikkretser som hjemsted for en rekke garasjeband sentrert rundt etiketten Estrus. Men byen har også fostret et mer finstemt popband i Death Cab For Cutie. Oppfølgeren til The Photo Album (2001) heter Transatlanticism, den ble utgitt av Barsuk i 2003 men fikk norsk distribusjon først i 2004 via Munich/Playground.

Ved de første lyttingene virket platen noe lett og overfladisk. Men gradvis fester låtene seg, en etter en, og etterhvert har det nesten blitt vanskelig å klare seg uten en liten daglig dose med Death Cab. Her er det 11 vanedannende poplåter å velge fra som til og med har fått en gammel grinebiter til å trekke på smilebåndet, og mimre tilbake til midten av 90-tallet og en tid da band som Built to Spill, Sunny Day Real Estate og The Dismemberment Plan var nye og friske. Sammen med The Weakerthans tar Death Cab For Cutie opp hansken de fleste av disse nå har kastet for å bære den oppegående indiepop-fakkelen videre. Det er altså ikke det nyskapende som er bandets varemerke, men de må heller ikke betraktes som copycats. Hovedlåtskriver Ben Gibbard (også kjent fra electropop-stuntet The Postal Service) skriver både fengende og smygende låter; ikke så country som The Weakerthans, ikke så storslåtte som Built to Spill, ikke så emo som Sunny Day Real Estate og ikke så imponerende som The Dismemberment Plan, men han har funnet en nisje et sted midt i mellom. Gitarist Chris Walla har jobbet med blant andre The Long Winters og Nada Surf, mens trommis Michael Schorr har vært med ørkenbandet Tracker på en liten reise. Det er mulig all denne sidejobbingen har tilført Death Cab en ny gnist, Transatlanticism er i hvert fall stramt arrangert, variert og enhetlig satt sammen uten å inneholde direkte dødpunkter.

Platen åpner med den noe resignerte linjen "So this is the new year, and I don't feel any different". New Year er en alvorlig låt som slekter mer til Codeine/Karates slowcore enn den lettbente emopopen bandet har blitt så navngjetne for, men det tar ikke lang tid før de løsner på snippen og øker tempoet: "Let's make believe that we are wealthy for just this once, lightning firecrackers off on the front lawn...". Gitarene tones forøvrig ned fra og med lavmælte Lightness, Title and Registration og Expo '86. Det er døsig pop uten skarpe kanter, men med et levende indre, og med både tekster og melodier som setter seg. Death Cab For Cutie blir paradoksalt nok mest anonyme når de gir seg over til den mest fengende powerpopen, som seige Tiny Vessel og clap-a-longs som The Sound of Settling (ba-ba ba-ba...). I den andre enden av skalaen finner vi derimot de mektige balladene. Sentralt plassert er det nesten åtte minutter lange tittelkuttet, et pianobasert stykke musikk som kunne gitt Coldplay et godt alibi og hvor igjen kjærlighet og avstand er den sentrale tematikken. I samme stillferdige leia bringes vi over i den enda mer neddempede Passenger Seat. Den flotte karakterstudien på Death of an Interior Decorateur kunne lett sklidd inn på Built to Spills There's Nothing Wrong With Love, mens tilbakeskuende We Looked Like Giants igjen sørger for at gitarene og drivet igjen vender tilbake på platen. Og har jeg glemt å nevne avslutningen A Lack of Color, så er ikke det meningen. Det er platens mest fortryllende, en kort akustisk sak, akkurat så nede at vi fryser på ryggen når Gibbard bekjenner:

I'm reaching for the phone
To call at 7:03 and on your machine I slur a plea
for you to come home
But I know it's too late, and I should have given you a reason to stay.

Så slutter det ikke så lykkelig, men vi som lytter kan ikke annet enn å føle oss litt mer oppkvikket etter dette. Det er ikke noe mer hokus-pokus med Death Cab For Cutie, annet enn at de skriver og fremfører meningsfylt popmusikk som tåler gjentatte lyttinger. Slik bærer også Transatlanticism umiddelbarheten til en millionselger og holdbarheten til en kultklassiker (og blir dessverre sikkert ingen av delene...)

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: