cover

In Demand

Paal Flaata

CD (2002) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Soul / Gospel / Voksenpop / Voksenrock

Spor:
Brother, Where Are You?
Wish I Was
Second Lover's Song
Have a Heart
No One Has To Know
Just To Hear Your Voice
Will You Be My Rose
Peace on You
Never Is a Moment
Willie And Laura Mae Jones
Stand By Me

Referanser:
Midnight Choir
Bruce Springsteen
Ryan Adams

Vis flere data

Se også:
Rain - Paal Flaata (2005)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Syng halleluja

Midnight Choirs frontmann på hel-amerikansk lykkepille med lavmælte bivirkninger.

Midnight Choir er, foruten en håndfull suspekte medikamenter, det desidert sikreste du kan innta dersom du søker fullkommen ro i sjela. Skiens-bandet har lenge hatt monopol på å lage noe av det fremste innen lavmælt musikk her i Norge. Plater som Amsterdam Stranded, Unsung Heroine, og nå sist; Waiting For the Bricks To Fall, er etter min mening alle av det aller beste koserock-materialet her til lands. Litt rart, men samtidig like artig er det derfor at Paal Flaata, den glitrende vokalisten i Midnattskoret, faktisk velger en litt annen innfallsvinkel når han gir til kjenne sin solodebut med In Demand.

Da jeg hørte at Paal Flaata skulle gi ut sitt første soloalbum må jeg innrømme en viss henrykkelse. Jeg har lenge vært fan av musikken han tidligere har vært med på å lage, og så nå frem til at Norge endelig skulle få sitt svar på Tom McRae eller Ed Harcourt. Akkurat det skjedde ikke, da.

In Demand er et rent coveralbum. Flaata har med andre ord ikke selv skrevet noen av låtene, men de 11 sangene som har fått plass her er håndplukket av telemarkingen selv under kriteriet av å være favorittlåtene hans. Disse skal han altså nå på sitt vis formidle til oss. Greit nok, men det er liksom noe som mangler... Der en som Thomas Dybdahl, med sin vakre debut That Great October Sound, velger en Midnight Choir-relatert og lavmælt stil, søker Flaata til sørstatene i USA og til soul og gospel. Grunnen til at jeg velger å nevne den flotte Dybdahl-utgivelsen er at jeg er litt skuffet over at Flaata selv ikke har laget noen av sangene, men velger å kjøre "safe" på tidligere oppgåtte stier. Flaata kunne liksom kommet Dybdahl i forveien, men det er egentlig mer en personlig digresjon.

Grunnen til at Skiens-gutten valgte denne stilen kjenner jeg ikke, men det har vel noe å gjøre med frykten for å gjenta seg selv (Midnight Choir) i for stor grad, samtidig som han antagelig ville ta for seg en real utfordring. Dette gjorde han trolig lurt i. Om solo-uttrykket hans hadde blitt for likt hadde det kunnet blitt vanskelig å ane skillelinjene mellom Flaata som musiker, og Midnight Choir som band. Stemmen til Flaata er jo i stor grad med på å identifisere bandet. Han vil nok også vokse på denne utgivelsen som musiker, i og med at han får massevis av erfaring i å drive med litt forskjellige ting. I og for seg er jo dette et mer ambisiøst prosjekt enn mye av det han har vært med på tidligere, i og med at han blander såpass mange forskjellige influenser og krydrer musikken sin med både gospel, rock, soul og blues.

In Demand består av 11 coverlåter, hvor bla. Townes Van Zandt og Tony Joe White får "bidra" med materiale. Paal Flaata har, med Andrew Hardin bak produserende spaker, fått et hel-amerikansk lydbilde. Først og fremst får jeg følelsen av å befinne meg i en koselig hvitmalt kirke i sørstats-USA med hele meninghets-koret fremfor meg, syngende av full hals. Det er til tider gladrock og gospelkoring over en lav sko på denne plata. Sjekk bare ut førstesporet Brother, Where Are You. Også to andre låter utpeker seg raskt som gode bidrag til gospel/soul-delen av utgivelsen: Have A Heart og No One Has To Know - to feiende flotte sanger som får rockefoten til å rykke og nappe. Flaata serverer i tillegg et pent knippe lavmælte, rolige, og ikke minst vakre sanger i det vi kjenner som mer tradisjonell Midnight Choir-stil. Det er nok befriende for fansen som kanskje trodde Flaata hadde gjort kor-sanger av seg.

Det er egentlig ganske vanskelig å finne noen klare referansepunkt å forholde seg til, i og med at denne utgivelsen er så mangfoldig, men sammenlikninger med for eksempel Ed Harcourt, Midnight Choir, Ryan Adams og litt Elvis(!) er ikke helt på jordet (selv om noen sikkert kan argumentere for at det ER nettopp det). Det er for øvrig ingen tvil om at det er drevne og erfarne musikere Flaata har fått med seg på denne plata, og de bidrar til å gjøre uttrykket gjennomgående stødig og godt. Selv spiller Flaata akustisk gitar, og er en habil "strenge-kunstner". Det jeg synes trekker ned er den flate produksjonen og lydbildet som helhet. Det er ikke så mye som er overlatt til fantasien i dette maksimalistiske uttrykket vi får servert, særlig på up-tempolåtene. De mer rolige og seige låtene synes jeg fungerer best, selv om de tidligere nevnte gospel-liknende rockerne, som No One Has To Know, fungerer på sin måte. Koringen er forresten kjempeflott, og det skal de tre backingvokalistene Moore, Merriel og Odum ha ære for. Bra jobba!

Flaata har en helt særegen og vakker stemme, og det er nok mye takket være denne gudsbegavelsen at Flaata klarer å ro dette ambisiøse sideprosjektet noenlunde i land. In Demand viser på mange måter en mer allment tilgjengelig side av Paal Flaata som musiker i forhold til det vi har opplevd på de bunnsolide Midnight Choir-skivene. Selv om solodebuten hans nok er en liten skuffelse for enkelte i fanskaren tror jeg derfor at denne plata har potensiale til å nå ut til et bredt publikum, og kanskje samtidig introdusere dem for den vakre melankolien som ligger i Midnight Choir-katalogen. Personlig ble jeg litt skuffet, ettersom jeg nok hadde ventet meg mer melankoli og vakre mollstemte låter.

Flaata har tidligere blitt kåret til Norges mest sexy mann, og han er jo virkelig stilig på coveret med sin lilla(!) dress, da. På neste soloplate håper jeg likevel at vi får mer å sperre opp øynene (ørene) for enn denne dressen. Litt negativt ladet avslutning kanskje, men misforstå meg rett: In Demand er en skikkelig lykkepille, det er bare det at den har visse bivirkninger...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Nuno Canavarro - Plux Quba

(Ama Romanta / Moikai)

I all sin skjøre beskjedenhet er dette et sentralt referansepunkt i moderne elektronika.

Flere:

William Hut - Versus the End of Fashion Park
Fleet Foxes - Helplessness Blues