cover

Second Grace

Magnus Eliassen

CD (2005) - Monomegamy Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Vise / Poprock

Spor:
The Meaning of Life
Lois Is Happy
Butterfly
Weakness
Follow Me
Railway Sleeper
Write Back
Falling in Love
Grace
Stay Where You Are
Until We Meet Me Again

Referanser:
Damien Rice
Thom Hell
Erik Faber
Tom McRae
Thomas Dybdahl
Damien Jurado

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


En i mengden

I mylderet av dagens mannlige singer/songwritere imponerer ikke Eliassen, her er for mange klisjeer og melodier som ikke fester seg.

Hvor har jeg nå hørt dette før? Dette minner mistenkelig om en mild (og norsk) versjon av Tom McRae, Damien Rice, Damien Jurado... og slik kunne jeg fortsatt. Vi kan velge og vrake i havet av mannlige singer/songwritere av denne typen. Synd for denne karen, for her var det ikke mye originalt å finne.

Second Grace er et hjemmeprosjekt av og med Magnus Eliassen selv. Sett slik er det ikke annet enn imponerende. Han har hatt en viktig hånd i alle deler av prosessen, og spiller så å si alle instrumentene selv, med litt hjelp fra andre venner her og der.

Albumet ble gitt ut på Eliassens eget plateselskap i 2005, og solgte såpass bra at det måtte til en re-release i november 2006. Bodø-gutten vant publikumsprisen under by:Larm i Tromsø 2006, og har vært med på flere musikalske prosjekter tidligere - i en litt annen sjanger enn dette vel å merke. Han har samarbeidet med kameratene sine i Tungtvann, hvor han bidro på låten 2 Uka fra 2006. I tillegg stod han også bak diverse pseudonymer på EPen Tinglysing som om ut i 2003. Med andre ord er det for noen en litt ukjent side av Magnus Eliassen som kommer frem her.

Med 11 spor fordelt på over 58 minutter serveres vi stemningsfull musikk i en standard singer/songwriter-stil: enkle elementer fra gitar og piano satt sammen med Eliassens følsomme stemme, et rolig og bedagelig tempo, samt flere øyeblikk med kunstnerisk stillhet og instrumentale innslag.

Det er mange fisker i dette havet. Begynner det ikke å bli litt FOR mange?

Tekstene er heller ikke særlig bemerkelsesverdige. Til tider blir det for mye klisjé i sammensetningen av både tekst og melodi, så mye at jeg aller helst kunne tenke meg å skru av en liten stund. Vi hører mye om "falling in love" og "the meaning of life". Riktignok understreker artisten selv på coveret temaet han fokuserer på; "about the sunny sides of love". Med andre ord: dette skal være stemningsfull gladmusikk for alle og enhver.

Og det er ingen tvil hva Eliassen synger om: forelskelse, kjærlighet som gjengjeldes og jenta som får ham til å se meningen med livet. Både melodisk og poetisk møtes begynnelsen og slutten på denne historien på siste låt, Until We Meet Again - som for øvrig varer nærmere 11 minutter. Dessverre blir nok dette 8 minutter for lenge med en slik stillestående låt som på mange måter også er en reprise av åpningssporet. En tiltenkt happy ending på en historie om kjærlighet og livets lyse sider.

Jeg gav ham opp til flere forsøk. Var det noe genialt jeg ikke hadde fått med meg her? Men nei. Ingenting.

Noen ganger er det ålreit. Lois is Happy ble flittig spilt på både radio og tv i høst, og er en av de få låtene som faktisk fester seg. Weakness, med sin fengende rolige rytme, får deg til å drømme om deilige sommerdager. Det eneste som skurrer da er den litt klossete engelskuttalen.

Andre ganger er det heller skuffende. Man får nærmest inntrykk av at han først og fremst vil få ungjenter til å smelte. Butterfly og Write Back er som tatt ut av en amerikansk teenage-soap med suppete og forutsigbar poprock, og her må han nok dessverre se seg slått av Gavin DeGraw eller en av Idol-hitene. Men Magnus Eliassen fortjener ikke å bli satt i denne båsen.

Vokalmessig blir det til tider litt for svakt, med mye hvisking og tisking uten store spenn. Man finner også øyeblikk med vakre melodiske tolkninger og vellykkede fraseringer fra Eliassen. Men hvor er den sterke stemmen vi hørte på Tungtvanns 2 Uka? Den er rett og slett borte vekk.

Jentekoret blir et fast innslag, med søte uskyldige toner. Litt for uskyldig kanskje, etter å ha hørt dem opp til flere ganger. Det er nettopp repetisjon som får alle låtene til å flyte litt inn i hverandre; enkelte temaer kommer tilbake igjen, mens andre ligner skummelt på hverandre. Og når opp til flere sanger også har en varighet på over 5 minutter, da er det lett å falle ut. Det kan høres ut som om Magnus Eliassen har mer å komme med, men dette forblir foreløpig uvisst.

Albumet er kanskje meget personlig for ham selv, men en artist skal først og fremst nå frem til sine lyttere med det han formidler. Dette lykkes han dessverre ikke med. Og det blir rett og slett for søtt. Dette er tydeligvis også årsaken til at Magnus Eliassen ikke er et navn som har utmerket seg spesielt i 2006. Potensialet til forbedring er der absolutt - denne mannen er ikke dum - om han nå bare vil finne en annen, mer personlig vri på musikken sin. I en sjanger det ikke er lett å skille seg ut i disse dager.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.