cover

Hymns For the Hopeless

William Elliott Whitmore

CD (2003) - Southern / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Americana / Bluegrass

Spor:
Cold and Dead
Sometimes Our Dreams Float Like Anchors
Does Me No Good
Lord Only Knows
Pine Box
From the Cell Door to the Gallows
Burn My Body
Our Paths Will Cross Again

Referanser:
Captain Beefheart
Roscoe Holcombe
Doc Watson

Vis flere data

Se også:
Ashes to Dust - William Elliott Whitmore (2005)
Song of the Blackbird - William Elliott Whitmore (2006)
Hallways of Always - William Elliott Whitmore & Jenny Hoyston (2006)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Banjo revisited

Sterk og genuin debut fra amerikansk visesanger med mektig røst.

Hva er det med de amerikanske sørstatene? Disse traktene, som har gitt oss slaveri, biff, dødsstraff, kasinoer og Ku Klux Klan [hey, glem ikke Elvis! red.anm] klarer av en eller annen grunn å øve en merkelig tiltrekningskraft på folk både innenfor og utenfor USA. Kanskje er det musikken som gjør det. Slik som William E. Whitmore spiller den.

Whitmores debutalbum prydes av sørstatsklisjeen fremfor noe; en hodeskalle og et skjelett på en stenete bakgrunn, kjent kulisse fra mang en cowboyfilm. Whitmore er fra Iowa, farmerstaten som også er hjemstedet til bråkeguttene i Slipknot. Her slutter imidlertid all likhet. Der Slipknot har gått hen og lagd noe av det mest bråkete og teknisk overlessede i den nye rocken, har Whitmore skuet bakover i tid og laget en plate som kan fungere som soundtrack til en hvilken som helst amerikansk stum-western.

Musikken på Hymns For the Hopeless er minimalistisk og tradisjonelt instrumentert, vi snakker banjo, slidegitar, munnspill og vaskebrett (faktisk er to mennesker oppført i coveret under kategorien "handclaps"). Det som imidlertid knapt kan kalles tradisjonelt er Whitmores stemme. Det er ganske enkelt en av de mest genuine, såre og fremfor alt (ja, det er en klisjé, men likevel) EKTE stemmene jeg har vært ute for. Det høres ut som det er en livstrøtt redneck som har gått lei av whiskyen og konebankinga og stilt seg klar til å henge seg selv i låven som har bestemt seg for å levere et musikalsk testamente til denne triste verden. Men den gang ei. Mest av alt ligner Whitmore på en yngre og skrinnere utgave av Henry Rollins. Kanskje er det utseendet som er med på å gjøre Whitmore til en som klarer å bringe den tradisjonelle amerikanske bluegrass-musikken ut til et etter sigende ungt og rocka publikum på amerikanske kneiper, men mest trolig skyldes det den nevnte følelsen av noe ekte, noe skikkelig. Selv om han spiller på de mest forslitte temaene i sjangeren (sand, hete, knokler, kjærlighetssorg, død og alkohol), med titler som Cold and Dead, Does Me No Good og Burn My Body, får en aldri følelsen av å bli presentert for noe resirkulert og gammelmodig. Det kan igjen spores til den unike stemmen, som virkelig gir inntrykk av å ha opplevd de fæle greiene han synger så sårt om, som i Pine Box:

I have half the heart I used to have
and half the will to go on
and I got half a mind
to drink myself blind
now that my darling is gone

William E. Whitmores musikk bringer lytteren ned til de viktigste verdiene her i livet, med helt grunnleggende instrumenter og dertil hørende melankolske tekster som aldri høres forstilte eller kunstige ut. Hadde denne platen kommet ut på midten av 90-tallet hadde den kanskje blitt latterliggjort på grunn av de enkle tekstene og melodilinjene og de helt åpenbare, blottlagte klisjeene som platen er full av. Men i dag tenker man av en eller annen grunn ikke på det på en slik måte, og Hymns For the Hopeless er en kjærkommen tristesse som inviterer lytteren på et glass whisky i det ørkesløse høstmørket.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.