cover

Kantarell

SPUNK

CD (2009) - Rune Grammofon / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Fri-improvisasjon / Avantgarde / Eksperimentell / Støy

Spor:
Tremble
The Lake
Bipolarity
Quadralogue
Antisolar Point
Mosegrodd
Ankomst
Ute
Eaten

Referanser:
Supersilent
Fe-mail
No Spaghetti Edition

Vis flere data

Se også:
Den øverste toppen på en blåmalt flaggstang - SPUNK (2002)
En Aldeles Forferdelig Sykdom - SPUNK (2005)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Støysopp

Ny, fri og overbevisende lyd fra Rune Grammofon-veteraner.

Det blir kanskje feil å kalle Spunk en supergruppe. De fleste av oss ble kjent med disse fire damene først med gruppens debut Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger fra 1999, og dessuten har de aldri minnet noe særlig om Asia. Men det er et faktum at alle fire - Maja Ratkje, Kristin Andersen, Hild Sofie Tafjord og Lene Grenager - har jern i ilden både her og der i den norske eksperimentelle musikkvirkeligheten. Ja, faktisk er disse jernene ofte både store som jernbaneskinner og dessuten rødglødende, jeg navnedropper i fleng: Fe-Mail, Lemur, Agrare og soloplater utgitt av tonenagivende plateselskap som Tzadik og Pica Disk.

Men nå er det Spunk det gjelder, og deres femte utgivelse på ti år, den fjerde hvis vi overser remix-plata Filtered Through Friends (2001), noe hvertfall denne lytteren og anmelderen er fristet til å gjøre. Hele katalogen deres er utgitt av Rune Kristoffersens Rune Grammofon. Spunk har sammen med Supersilent vært viktige, og kanskje selve grunnpillarene, for oppfatningen av et eget Rune-"sound" eller estetikk.

Misforstå meg ikke, Spunk har rent musikalsk egentlig ikke så mye til felles hverken med Supersilent eller resten av musikken i Rune Grammofon-katalogen. På de to første platene dyrket de frem et slags lunt, anarkistisk fri improv-uttrykk, godt støttet av høy Astrid Lindgren- og Pippi Langstrømpe-føring over både plate- og låttitler. Snodig og rart, ofte utfordrende og alltid underholdende fri lyd. Et befriende alternativ til mye av den europeiske fri-improven som ofte kan virke streng og humørløs i sin evige jakt på nye lydsammensettinger.

Ting begynte virkelig å røre på seg med utgivelsen av En aldeles forferdelig sykdom i 2005. Spunk hørtes fremdeles ut som Spunk, men denne gangen i en ekstremt fokusert og konsentrert utgave. Jeg vet ikke hvordan kvartetten jobber i studio, men de åtte sporene på denne platen høres ut som de logiske og eneste mulige svarene på åtte musikalske oppgaver. Ikke en eneste gest til overs, alle brikkene på plass der de hører hjemme. Og når Maja Ratkje hveser som en heks er det for første gang mulig å bli redd av å høre på Spunks musikk.

Det bringer oss til årets plate. Spunk har igjen endret på utrykket uten å forandre på selve kjernen, på selve spunkheten, for å si det slik. "Deres mest akustiske plate" hevder presseskrivet, og joda, det stemmer nok det, jeg legger særlig merke til at Lene Grenagers cello har fått større plass i lydbildet enn tidligere. Men samtidig er dette Spunk så nært opp til en noise-estetikk som jeg noensinne har hørt dem. Det er noe med hvordan de denne gangen lar elementene utvikle seg sammen og over tid, hvordan de tar seg tid til å dyrke tilsynelatende sidespor, den viljestyrte retningsløsheten, alt dette kunne nesten hørt hjemme på en plate av The Dead C. Det står også i fin kontrast til de finslepne miniatyrene fra den forrige plata. Vi får tro Spunk er i bevegelse for egen vinnings skyld - de har tross alt eksistert som improvkollektiv i over ti år, og det er viktig å ikke kjede seg - men vi som lyttere kan heldigvis også hente ut gevinst.

Kantarell. Jeg vet ikke hvorfor den nye plata har fått dette navnet, men jeg regner med at assosiasjonene til John Cage og hans legendariske soppinteresse ikke er helt tilfeldige. Jeg har heller aldri helt skjønt symbolverdien av sopp i Cages univers, men det er vel akkurat slik det skal være. Kantarellen er uansett selve kongen av de norske soppskogene og da er det bare rett og rimelig at den får kalle opp en plate av selve dronningene i den norske improvskogen.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sleepy Sun - Fever

(ATP Recordings)

Øya-aktuelle Sleepy Sun har sluppet sitt andre album, nok en god grunn å dukke opp i Middelalderparken også i år.

Flere:

Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago
The Core & Nils Olav Johansen - Blue Sky