cover

No Midnight

Birdmonster

CD (2006)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Indierock

Spor:
Skeleton Suit
Balcony
'Cause You Can
Alabama
The Bar in the Back of the Basement
No Midnight
Sparrow
Of Mice
What's with Your Brain?
All the Holes in the Walls
Ice Age
Ball of Yarn
Spaceman

Referanser:
Pixies
Modest Mouse
Tapes 'n Tapes
Clap Your Hands Say Yeah

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Vindskjeive indierøtter

Med en sammensatt helhet som hever dette en tøddel over middelmådigheten av ny amerikansk rock.

Birdmonster høres umiddelbart ut som nok et vindskjevt indierock-band. Den som graver seg dypere ned i materien vil finne et mer egenartet orkester, som riktignok hovedsakelig befinner seg i et eller annet indie-landskap, men som også inkorporerer rockabilly, rootsrock og annet krydder i uttrykket. I det elektriske møtet mellom 50-tallets rockedriv og moderne rock-energi er her nok av innlevelse og pasjon.

San Francisco-kvartetten tar oss med på en katartisk og svett melodisk reise. Her er utagerende selvsikre rockere i gata til The Replacements eller i Modest Mouse/Tapes 'n Tapes sitt terreng, men også mer rolige og tankevekkende, dempede viser.

Banjo, melodica, kontrabass og annen atypisk instrumentering bryter opp musikken. Det samme gjør de ustanselige takt- og temposkiftene selv om noe av det parafraserer dynamikken til The Pixies, The Minutemen eller Mogwai. Visstnok var kvartetten i utgangspunktet en instrumentalgruppe, og her ligger sannsynligvis nøkkelen til at de har lært seg å skape en musikalsk dynamikk og variasjon som ikke er like nødvendig innenfor vokalbasert musikk.

Tidvis kan man også assosiere til Cursives definerte stil med piano, cello som tillegg til den tradisjonelle rocksettingen. Men de kan også tidvis være allsangvennlige og ha melodilinjer som innviterer lytterene til å klappe med. Vokalist Peter Arcuni synger med en nesten uforanderlig, tilknept stemme, ikke helt ulik Black Francis eller Charlie Sexton. Han visker og han skriker og har stor innlevelse, men er kanskje likevel ikke en vokalist av samme kaliber som de foran nevnte.

Leppene hans formulerer og artikulerer de mest besynderlige historiene du kan tenke deg. Blant annet om en mann som sitter i fengsel etter å ha ranet en småbybank i et forsøk på å hjelpe ei lokal kvinne å hevne(!) sin manns død. Tror det den som kan og vil.

Mest musikalsk interessant er nok multi-instrumentalist Justin Tenutos intrikate og varierte pålegg med bass, slidegitar, melodica, Fender Rhodes eller banjo. Men like viktige er kanskje hookene og slagkraften i spillestilen til gitarist David Klein eller rytmen og taktskiftene til trommis og cellospiller Zach Winter.

For det er den forunderlige sammensatte helheten som hever dette en tøddel over middelmådigheten av ny amerikansk rock. Overflødighetshornet av begjærlig ektefølt jammende bluesrock, utagerende garasjerock, rockabilly snert, vemodig banjoplukkende appalachifolk og skakk indie er frisk, uanstrengt og vibrerende. Dessverre blir No Midnight aldri viktig eller essensiell, bare småfornøyelig morsom, livlig og behagelig lydtapet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser

(Virgin)

Livet er skitigt. Livet er jävla fucking kuk-Åmål.

Flere:

Hunx and His Punx - Gay Singles
Agnethe VR - Inspired