Monkey Tonk Matters

Sgt. Petter

CD (2005) - New Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Forventningspress

Akkurat nå er det faktisk verdens beste plate i sin sjanger. Hva nå den måtte være.

Av Tor Martin Bøe

Del på Facebook03.02.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

Jeg har hatt store forventninger til denne.
Jeg kan ikke legge skjul på det.

Hadde jeg klart å rote sammen noe som var halvparten så bra som de mindre perfekte av låtene på Sergeant Petters eksepsjonelle debut "It's a record", tror jeg jeg hadde gått i kloster. Deretter hadde jeg dedikert resten av livet til å undre meg over hvordan i alle dager jeg hadde klart å skrive disse låtene. Og dersom jeg hadde løst gåten, hadde følelsen av forventingspresset til en eventuell oppfølger uansett gitt meg skrivesperre fortere enn du kan si J. D. Salinger.

Jeg har altså vært rimelig spent på hvordan sersjanten skulle ta perfeksjonen fra 2003 videre. Det høres nesten usannsynlig ut at noen skulle kunne toppe en slik prestasjon.

Det er heller ikke det Petter Folkedal har gjort. I stedet har han tatt et ørlite skritt til siden, og deler ut en samling låter som storebror "It's a record" kan leke med.

"Monkey Tonk Matters" har noen av de mer dyptgående, umiddelbare og fengende pop-strofene jeg har hørt på lenge. Hver eneste låt er en vandring i et nyoppdaget melodiparadis, der ukjente nivåer og finurligheter dukker opp på steder man minst skulle vente det. I hver gjennomlytting.

For eksempel i "Video killed the radiostar"-koret på åpningssporet "As the record starts". Eller i den vare falsettkoringen i "Light in october". Eller den nesten søkte henvisningen til "Their satanic majesties request" i linedanseren "Way to go!". For ikke å snakke om skranglekoret i den Herman-Düne-møter Yo-la-Tengo-sitt-barnekor-tøysete "Hong kong song".

Selvsagt er både "Way to go!", der Heidi Torsvik støtter Petter med klangen av både Emmylou Harris og June Carter, sammen med "The longest hour" og "Light in october" godt innenfor det som vil kunne få Gram Parsons' spøkelse til å vandre gjennom lokalet. Men Sergeant Petter leverer også champagne-pop som på "It's a record", for eksempel i den überskumle "That child", og ikke fullt så skumle "Corner of an eye " og rocker som både Neil Young og Ray Davies på "There's a moon outside". For også denne utgivelsen preges av en fabelaktig sjangerschizofreni, der grom musikk er og blir grom musikk.

Produksjonen og ferdiggjøringen er derimot noe ujevn. For eksempel er overgangen fra varme steelgitarer i "Light in october" til iskalde akustiske i "Spooky spook", med et radikalt forandret lydbilde, ganske pussig. Jeg skjønner heller ikke hvorfor "Dear Robin" nesten glir over i "Corner of an eye", slik at man nesten ikke oppfatter når den første slutter og den neste begynner. Og plata er helt klart for kort. Det er akkurat som om det mangler en låt. Gjerne "Up for a jive" fra fjorårets EP.

Men dette er pirk. Legger vi til en samling underfundige og tidvis humrende festlige tekster er "Monkey tonk matters" lydlego for kalde februarører, men også aurale byggeklosser for varme julihoder. Dette er et album som kommer til å vare vel så lenge som debuten.

Akkurat nå er det faktisk verdens beste plate i sin sjanger. Hva nå den måtte være.
Jeg skal ikke legge skjul på det.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: