cover

Tweekend

The Crystal Method

CD (2002) - Interscope / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Big Beat / Techno / Dance / Pop / Elektronika

Spor:
PHD
Wild, Sweet and Cool
Roll It Up
You Know It's Hard (Murder)
Name of the Game
The Winner
Ready For Action
Ten Miles Back
Over the Line
Blowout
Tough Guy

Referanser:
The Chemical Brothers
Beck
Rage Against The Machine
Junkie XL

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ikke akkurat Vegas

Kjemiske knappevridere som vrir seg bort fra sine egne geniale metoder.

Glimrende, endelig, oppfølgeren til en av de beste elektroniske platene (i min verden) noensinne. The Crystal Method er bandet (hvis man kan kalle to personer for et band) fra feil land og feil miljø (kjent som USA blant oss vanlig dødelige), som stjal hele essensen fra den britiske big beat scenen og blandet det med rock, med pop, med USA, med smultringer og noen helt fantastiske komposisjoner. Det er fem år siden The Crystal Method ga ut sitt debutalbum Vegas; et helt fantastisk og til de grader undervurdert album her i Europa. Vegas var albumet som The Chemicals Brothers burde drømme om å lage, Vegas var et organisk og levende mesterverk ut av en annen verden, Vegas var et monster plantet av en utenomjordisk dyr med syre som blod inne i den store musikkmagen. Vegas svingte, Vegas rørte, så derfor sitter man her med store forventninger til dette albumet.

Men Tweekend lever dessverre ikke opp til legenden. Ah, sier hele verden, enda en av de som alltid synes det første var best. Du vet, en av de som sier; den første hadde sjel... Det var da de var ekte... Det var før de solgte sjelen sin til et stort selskap ...det første albumet var genialt... jeg oppdaget dem, jeg, jeg, jeg... og alt det der. Uansett, jeg er antakelig en av de få som synes mange band bare blir bedre og bedre, selv om de kommersielle kreftene med kjente logoer lurer rundt hvert eneste hushjørne med sine kortsiktige og finurlige planer. Og, i rettferdighetens navn, jeg er ikke i nærheten av å ha latt denne utgivelsen spinne rundt i CD-spilleren like mye som den forrige. Men for å si det sånn: Tweekend lever ikke opp til de skyhøye forventningene jeg hadde. Allikevel er det ingen dårlig plate.

Det Fluke-inspirerte sporet Blowout er fantastisk. Den drar i tråder, den bygger seg opp, ned og smyger seg inn i deler av kroppen du ikke en gang visste du hadde. The Crystal Method har her skrudd på alle de riktige knappene (fysisk og psykisk), og et par til. Andre låter som skiller seg ut er Wild, Sweet and Cool, Roll It Up, The Winner og Name of the Game (sistnevnte med gitar-riff som kunne vært tatt fra en hvilken som helst Lenny Kravitz låt - og for de som lurer er det Tom Morello fra Rage Against The Machine som spiller gitar på denne låten). Dette er alle låter som til og med nesten får en gammel, innbitt og sær rockefaen som meg ut på et dansegulv. Men som alle ekte rockere vet, er jo det å bare nærme seg et dansegulv (hvis det ikke er opphøyet og fungerer som en scene, fylt med marshaller og ampeger) helt uaktuelt, ikke om man en gang blir lukket med gratis sex eller sprit. Så det blir bare virtuelle dansegulv for meg, men det betyr nok at de fleste normale mennesker her i verden nok kunne svettet seg gjennom noen av disse låtene både 1 og 10 ganger. (Og joda, etter å ha testet albumet på det legendariske utestedet Sin City, kan man bekrefte at dette er dansbart.)

Men de gode låtene gjør dessverre ikke opp for de som er fullstendig intetsigende, og de som i mine ører ikke svinger i det hele tatt. En av de dårligste av låtene er den altfor dance-inspirerte (tilsynelatende evigvarende) låten Over the Line. Den dunkes frem med kjedelige og monotone rytmer, sveiset sammen med et eller annet Rhodes-lignende instrument (og jeg som egentlig er glad i dette instrumentet... buhuuu). Men det verste med denne låten er bruken av vocoderen gjennom hele låten (vocoder er for de som ikke vet det en slags "synth-forvrengnings maskin brukt altfor mye av Boney M, og som jeg trodde ble drept som effekt av Cher for evig og alltid for noen år siden).

Det jeg savner med denne utgivelsen er det lille snevet av melodi, av vokal, av tekster - og den litt mer poppa tilnærmelsen de hadde låter til på det første albumet. Jeg savner Alice in Wonderland-følelsen man bør sitte med når musikk som denne inhaleres. I stedet for å være genialt, blir dette bare bra. Albumet høres dessverre også litt "gammeldags" ut. Uansett, dette er uten tvil en god utgivelse, og ikke bare for Wipeout/RedBull generasjonen, men også for enhver som liker band som Chemical Brothers og Junkie XL.

For de som kicker fullstendig på denne gruppen, sjekk ut remixene The Crystal Method har gjort for blant annet Moby og Garbage. En annen låt som er verdt å sjekke ut er den fantastiske Can't You (Trip Like I Do) hvor de spiller sammen med Filter (bonus spor på Vegas, og låten er også med på Soundtracket til Spawn).

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006

(Luaka Bop / V2)

Viva Mutantes! Fantastisk gjenforeningskonsert, festet til tape og film.

Flere:

Flying Lotus - Cosmogramma
Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø