cover

Live At Chan's

Nick Moss & The Fliptops

CD (2006) - Blue Bella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues

Spor:
Eggroll Stroll
Check My Pulse
I Love the Woman
I Never Forget
One Eyed Jack
Your Red Wagon
Just Like That
It's Good Your Neighbourhood
The End
Wine-O-Baby Boogie
Move Over Morris

Referanser:
Jimmy Dawkins
Magic Sam
Otis Rush
Freddy King
Billy Flynn

Vis flere data

Se også:
Play It 'Til Tomorrow - Nick Moss & The Fliptops (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Sweet Home Chicago

Moderne Chicago-blues kan være dølt, men i de rette hender er det gull. Det siste er tilfellet her.

Nick Moss er én av et lite knippe unge bluesgitarister i USA som gir håp for bluesens fremtid i det nye årtusenet.

Moss elsker blues slik den ble spilt i gullalderen på 50- og 60-tallet, og han bygger videre på denne rike tradisjonen snarere enn å føle et behov for å måtte fornye sjangeren. Han er trygg nok på seg selv musikalsk og trygg nok på sjangeren til å ufortrødent drive på med sitt. Det bærer frukter, og her får vi mannen i virkelig fri dressur.

Etter å ha gått gradene i Chicago og spilt med Jimmy Dawkins, Jimmy Rogers og The Legendary Blues Band har han dyrket frem en suksessrik solokarriere, og denne live-skiva er hans 5. soloplate. For å ha full kontroll på karrieren driver han sitt eget plateselskap og studio, produserer selv og har sogar begynt å gi ut plater med andre, verdige artister.

Som på de foregående platene er det steintøff Chicago-blues som gjelder. Foran et entusiastisk publikum og med et tvers igjennom bunnsolid band i ryggen viser han hvor sterk og intens moderne blues kan være. Liveplater uansett sjanger kan jo være en blandet fornøyelse, men å høre på denne utgivelsen er som å komme hjem.

Moss starter i god Chicago-tradisjon med en instrumental, og man kan formelig høre hvordan han varmer opp fingrene, tester publikum, sjekker at lyden og kompet sitter, lar pianisten vise seg frem og dernest starter prosessen med å løfte taket med en utømmelig bag med riff og smarte sololøp. Trikset er selvfølgelig å ikke pøse på med en lydvegg, men å la hver gitarlinje snakke for seg og la musikken puste. Og det er bare første spor.

Etter denne maktdemonstrasjonen følger den tunge shuffelen Check My Pulse, der vi stifter bekjentskap med Moss' stemme, som er mer enn dugende. Det er flere som går utenpå han vokalt, men det er ikke noe tilgjort eller unaturlig i leveransen. Låten inneholder mer magisk gitar og solid bevis på at Moss har gravd frem en virkelig juvel i den for meg ukjente pianisten Willie Oshawny.

Så tas tempoet ned, også det i god Chicago-tradisjon, idet Moss gir seg i kast med en 10-minutters versjon av Freddie Kings I Love the Woman. Du skal ha både skills og baller for å gjøre dette bra, og Moss har heldigvis begge deler. Moss har den flotte egenskapen at han baker inn inspirasjon fra mestrene (i dette tilfellet King) og en god dose av seg selv. På den måten blir ikke coverne platte og intetsigende.

I Never Forget er en rumlende 12-takter, hvor Oshawny får ytterligere plass til å strekke på seg. One Eyed Jack går enda dypere ned i materien, med slide og munnspill som maner frem noe Muddy Waters kunne spilt i samme by for 50 år siden.

På Your Red Wagon hopper også Monster Mike Welch opp på scenen, og de to kompisene starter en byttehandel med riff og sololøp, som det er vanskelig å si hvem som kommer best ut av, siden begge er så fordømt gode. Duellerende gitarer live er snadder når det gjøres på dette nivået. Og slik fortsetter det, til Wine-O-Baby Boogie truer med å riste malingen av veggene på Chan's og Moss avslutter seansen med nok en instrumental i Move Over, Morris.

Dette er en løp-og-kjøp for elskere av vaskekte blues spilt på en moderne måte med stor (men ikke overdreven) respekt for sjangeren. De som sier at man må blande inn andre sjangere og eksperimentere for at blues skal låte vitalt i dag, bør låne øre til denne plata og så holde kjeft.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Little Axe - Hard Grind

(Onu Sound)

En groovy blanding av dub og blues krysser Jamaica med Mississippi.

Flere:

Umek - Neuro
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete