cover

The Campfire Headphase

Boards of Canada

CD (2005) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Ambient

Spor:
Into the Rainbow Vein
Chromakey Dreamcoat
Satellite Anthem Icarus
Peacock Tail
Dayvan Cowboy
A Moment of Clarity
'84 Pontiac Dream
Sherbert Head
Oscar See Through Red Eye
Ataronchronon
Hey Saturday Sun
Constants Are Changing
Slow This Bird Down
Tears From the Compound Eye
Farewell Fire

Referanser:
The Orb
Global Communication
Biosphere

Vis flere data

Se også:
Geogaddi - Boards of Canada (2002)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Boards x 5

Månedenes ensemble-anmeldelse tar for seg de skotske brødrenes siste album.

Hva skjer når man kobler to skribenter som ikke en gang har hørt om Boards of Canada med tre som på hver sin måte har hørt mye på bandet?

Månedenes ensemble-anmeldelse tar for seg de skotske brødrene sitt siste album. Resultatet ble ikke helt som vi trodde.

Hvorfor liker man noen band som nekter å utvikle seg, mens andre blir latterliggjort på grunn av sin stillstand? Jeg elsker Teenage Fanclubs sta insistering på å perfeksjonere The Byrds-pastisjen sin, men jeg hører heller på Darkthrones klassiske the unholy trinity-plater enn alle de etterfølgende svarte lydangrepene fra kjelleren, selv om de egentlig ikke er noe særlig annerledes eller dårligere.

Boards of Canada nekter å forandre seg. "The campfire headphase" høres akkurat ut som den skotske duoen alltid har gjort. Pastoral nostalgi for en barndom som er i ferd med å forsvinne for godt. Heismusikk for scifi-entusiaster som egentlig vil drikke te på landet. Det er lett å ta uttrykket deres for gitt, men det er virkelig ingen andre som gjør noe lignende, selv om gudene skal vite at det er mange som prøver. Boards of Candada har vokst til å bli en musikalsk institusjon. Det er litt skummelt, men mest fint.

Boards of Canadas musikk trenger tid. Etter å ha hørt på “The campfire headphase" i et par uker er jeg lykkelig og fornøyd. Særlig den første halvdelen av plata byr på flere av de mesterlige bittersøte nestenpop-låtene jeg forventer og er så glad i. Som helhet er det kanskje ikke like gjennomført fengslende som Warp-debuten eller mesterverket "In a beautiful place out in the country", men det gjør egentlig ingen verdens ting. Jeg kan ikke tenke meg at noen sitter skuffet igjen etter at plata faller til ro med "Farewell fire", sangen med verdens lengste og fineste fadeout.

(7/10)
Thor-Eirik Johnsen



Kom og hent meg. Jeg fryser. Nå er jeg skikkelig på tur. Skikkelig. Jeg vet ikke en gang hvor jeg befinner meg. Det er snø over alt. Jeg kan se isfjell og pingviner. Og det er pokker så kaldt.

Kom og hent meg. Jeg fryser.

Jeg har ikke mye i platesamlingen min som kan minne om det Boards of Canada gjør på denne plata. Det nærmeste jeg kommer, må kanskje være Jaga Jazzist på sitt kjøligste. Eller "Mezzanine" uten vokal. Jeg er som sagt skikkelig på tur. Skikkelig.

Det er ikke det at ikke "The campfire headphase" er fin. For det er den, i grunnen. Det er et vakkert, nakent landskap, med et helt spesielt lys. Men alt blir litt likt i lengden. Og ganske kjedelig. Dessuten tror jeg ikke at jeg er kledd for dette.

Så kom og hent meg. Jeg fryser.

(5/10)
Ingve Aalbu



Boards Of Canada har et lydbilde man kan kjenne igjen på tre kilometers avstand. Når man hører de organisk-syntetiske lydene som kanskje mest av alt minner om godnattsanger fra et tidligere liv på en annen planet er det liksom ikke til å ta feil av. Det er bare Boards Of Canada det kan være.

Selv om oppskriften ikke er forandret nevneverdig til "The campfire headphase" og alle elementene er kjente fra de tidligere platene, er det likevel musikk som trenger tid. Boards Of Canada er musikk som kryper inn på deg med platetektonikkens fart. Eller kanskje heller med seigheten og møysommeligheten til en arkeologisk utgravning. Det er med andre ord alt for tidlig å avsi en dom over plata. Spør meg om et år eller så, og jeg kan muligens fortelle deg om den er helt oppe der sammen med mesterverkene "In a beautiful place out in the country" og "Music has the right to children", eller om den er litt skuffende og langdryg som "Geogaddi", eller om den (og dette er kanskje det jeg håper på) er noe helt annet. Boards Of Canada-plater har nemlig en tendens til å forandre karakter etter hvert som man graver seg ned, lag for lag.

Jeg kan imidlertid fortelle deg allerede nå at "The campfire headphase" er veldig fin å høre på, ikke minst i hodetelefoner.

(7/10)
Morten Krane



Jeg skal ikke late som om jeg har peiling.

Selvsagt har jeg en og annen elektronisk basert plate. Men når jeg kikker i hylla, slår det meg at ingen av dem er særlig nye lenger. Ingen vil bli imponert om jeg kommer trekkende med "Screamadelica" eller "Dummy" i oktober 2005.

Men jeg skal gjøre meg opp en mening om Boards of Canada uansett. Og dét uten å gjøre research. La oss være litt gærne. La oss se om jeg kan få noe ut av dette uten hverken referanser eller kunnskap. Det er tross alt bare musikk.

I første omgang får Boards of Canada stå for soundtracket mens jeg pusler med noe helt urelatert. Det viser seg å være passende bakgrunnsmusikk. Jeg hører sakte beats krydret med svevende klanger og akustiske gitarer. Bølgeskvulp. Leirbål. Noe med natur. Oppmerksomheten varierer. Innimellom synes musikken å gå i ett med rommet rundt meg.

Jeg hadde kjøpt det rått om noen hadde sagt at dette ble spilt inn i 1994.

Kompisen min Erlend kommer innom for å låne noen DVD-er. Vi blir sittende og småprate litt. Han legger ikke merke til musikken før jeg spør hva han synes om den. "Hørt det før," sier han.

Da slår det meg at jeg har en referanse å komme med allikevel: Air.

Kall meg gammel og uvitende, men Boards of Canada minner meg om Air uten vokal. Og da snakker jeg ikke om småsære "1000hz legend", men om "Moon safari", debutplata alle syntes var så koselig i 1998. Riktignok er ikke melodilinjene til Boards of Canada like tydelige og varierte, men "The campfire headphase" blir ikke mindre kaffebarvennlig av den grunn.

Og dypere enn dét stikker ikke min opplevelse av denne plata. Jeg trodde at jeg skulle få noe nytt og spennende å bryne meg på. I stedet har jeg fått peiskos.

(5/10)
Roy Søbstad



Prøv å følge med nå.

Boards of Canada handler egentlig ikke om musikk. Det handler mer om å skape en tilstand, treffe en tone, finne en stemning. Det handler om melodilinjer som dukker opp fra intet, og bare svir seg fast et udefinert sted i hjernen. Et slags økologisk melodiverksted, om du vil.

Eller ikke vil.

Det handler uansett ikke så mye om vilje, fri eller ikke fri. Det handler om forståelse. Det handler om å befri seg fra forståelsen. Slik man ikke skal søke etter sammenhengen i David Lynch sine filmer, men heller ta til seg det som skjer. At det ikke nødvendigvis må være en logikk bak. At den blonde ikke nødvendigvis er den sorthårede, og at mannen med cowboyhatten ikke nødvendigvis er en overført betydning for noe annet, og...hva er det egentlig jeg babler om?

Silencio

"The campfire headphase" er et grønt album. "Music has the right to children" var blå, og "Geogaddi" rødgul. Grønn er en sekundærfarge som er dannet fra blå og gul. Jeg tror ikke vi skal dra de parallellene for langt. Det er sannsynligvis bare en tilfeldighet, men det antyder faktisk hvordan det låter. Og på mange måter føler jeg at det stemmer. De myke og nå uunnværlige og landskapssnille overgangene i "Music..." og de mer kraftige, tjukke rytmene på "Geogaddi" trengte et barn. Men som barn flest går "Campfire" sine egne veier. De varme analoge synthene er tatt med ut i kulda, og det sentrale elektronikainstrumentet gitar har fått i oppgave å knytte låtene sammen. Borte er også den massive bruken av korte snutter mellom låtene. Samtidig er det noe umiskjennelig kjent med hele plata. Dette kunne ikke vært noe annet enn Boards of Canada.

Eller kunne det det? Er ikke "Dayvan Cowboy" en Angelo Badalamenti-låt? Kunne ikke "Slow this bird down" vært spilt inn i Frankrike? Er disse innvendingene egentlig relevante?

Prøv å følg med nå. For jeg vet ikke om jeg helt klarer det selv. Kanskje om et år. Men ikke nå.

Leirbålet må få brenne en stund til først.

(7/10)
Tor Martin Bøe


Hør hele plata selv på www.bleep.com

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Kullrusk - spring spring spring spring spring

(Moserobie)

Med Per 'Ruskträsk' Johansson og Jonas Kullhammar i spissen, har Kullrusk for alvor utvida det tradisjonelle bruksfeltet for saksofon og klarinett.

Flere:

Nuno Canavarro - Plux Quba
When - Trippy Happy