HoboSapiens

John Cale

CD (2003) - EMI Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hobocaust!

John Cale gir flere enn VU-entusiaster grunn til å skru opp høreapparatene på sitt elektro-rytmiske og ny-gotiske comeback album!

Av Dag Erik Asbjørnsen

Del på Facebook11.12.2003

Vet du ikke hvem denne mannen er, har du like lite peiling på musikk som jeg har på swahili! Velvet Underground gidder jeg ikke si noe om, siden John Cale der var medspiller og ikke lagkaptein. I mer en 30 år etterpå har piano- og cellospilleren fra Garnant, Wales fulgt sin egen mangeslungne sti innom de utroligste krinker og kroker. Det har vært både oppturer og nedturer. Vintage Violence (1970) viste pop-kunsteren Cale i full stand til å skrive fengende låter (Big Star-disipler: Sjekk denne!). Church of Anthrax (1971) var et sjokkerende miltbrannangrep av minimalistisk avant garde utført i ledtog med hans like fundamentalistiske trosbroder Terry Riley. Paris 1919 (1973) var et av Cales kunstneriske høydepunkt, tett fulgt av flere opptredener sammen med blant andre Nico, Brian Eno og Ollie Halsall (en av tidenes dyktigste gitarister). På 80-tallet markerte Cale seg med mørksindige plater som Music for a New Society (1982) og lyd-på-boks pregete Artificial Intelligence (1985). Fragments of a Rainy Season (1992) viste ny framgang der Cale dro ut kontakta og spilte piano og gitar foran pene orkesterarrangementer (nei! Det ligner ikke på John Williams). Rundt den samme tiden ble the Velvet gjenforent, uten at dette skapte den helt store entusiasmen noen steder.

Fra midten av 90-tallet har Cale stort sett konsentrert seg om filmmusikk, klassiske partiturer og helsestimulerende aktivitet (hvilket ikke alltid har vært tilfelle). Overraskelsen var derfor stor da Cale vendte tilbake med mini-CDen 5 Tracks (2003). Han skylder på blant annet Beck og Beta Band som motivasjon for sin musikalske tilbakekomst.

Med HoboSapiens markerer Cale at han er forbannet godt musikalsk oppdatert, spesielt tatt i betraktning at han er i en alder der de fleste teller ned et tosifret antall dager til de går av med førtidspensjon! Platen er spekket med intelligent trommeprogrammering (mesterlig gjort av Mikael Eldridge) og tangentlyder som høres friske ut. Nick Franglen (Lemon Jelly) har også bidratt til overfloden av rikholdig krydret godlyd.
Den særegene, kjølige stemmen til John Cale krysser Leonard Cohen og Bruce Springsteen med et par britiske begravelsesagenter fra Sherlock Holmes' tid (les denne setningen mens du hører på Things!). Zen starter plata på en umiddelbart bra og spennende måte med god bruk av dynamikk i lydnivåene. Her finner vi også andre høydepunkter som The Look Horizon, der drum'n'bass-inspirert backing ligger under Cales messende vers. Caravans monotone bratsj sender tankene tilbake til 1966 og VUs debut (for eneste gang på denne plata!). Best er likevel Letter From Abroad med arabiske strengeinstrumenter og opphetete industri-rocktakter: "Afghanistan, whatever happened to you... ...very disappointed".

Helhetsinntrykket er at lyden er filmatisk og storslagent med mye bruk av radiostemmer, latter, sykler, telefoner og andre lydeffekter, nesten som et hørespill klekket ut av Roger Waters. Heldigvis er Cale ikke en gammel dust som sitter oppe i hornet sitt og forsvarer den britiske revejakten, musikken hans vil denne gangen likevel appellere til (det fåtallet?) Floyd-interesserte som har hjerne stor nok til at det er plass også til annen musikk der inne. Det er nemlig noe drømme- eller mareaktig som ligger her og kiler...

John Cale har med HoboSapiens laget sin beste plate på over 20 år, elegant balansert mellom eksperimentering og melodikk.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: