cover

Get Lifted

John Legend

CD (2005) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul / R'n'B / Hip-Hop / Urban

Spor:
Prelude
Let's Get Lifted
Used To Love U
Alright
She Don't Have To Know
Number One
I Can Change
Ordinary People
Stay With You
Let's Get Lifted Again
So High
Refuge (When It's Cold Outside)
It Don't Have To Change
Live It Up

Referanser:
Marvin Gaye
Stevie Wonder
Ray Charles
D'Angelo

Vis flere data

Se også:
Once Again - John Legend (2006)
Evolver - John Legend (2008)
Wake Up! - John Legend & The Roots (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Soul eller ikke soul, det er spørsmålet

John Legend er 'The sound of young America', år 2004.

Flyin' high in the friendly sky...

Soul eller ikke soul, det er spørsmålet.

Jeg er i utgangspunktet svært skeptisk til artister som prøver å kompensere for manglende fantasi med gullkjeder, hallik-klær eller plaster på kinnet. Det samme gjelder vokalister som tror "sang" er en slags form for rytmisk sportsgymnastikk og "studio" et annet ord for glidekrem.

John Legend er ikke en slik type.

Men er det soul?

Unge John Stephens fra Ohio vet at soulmusikken bare unntaksvis er opprørsk og vill. Den hater ikke foreldrene sine eller folk som har passert 30. Soul handler først og fremst om samhold og personlig vekst, om troen på kjærligheten og nye tider - og håpet om at menneskene kan ta seg sammen og bli bedre.

"Let's get lifted"

John Legend føyer seg inn i en lang og stolt tradisjon, uten å gjøre motstand - heller tvert imot. Han er opptatt av familieverdier, vennskap og faste forhold. Han er gudfryktig og troende, men ikke uten svakheter. Han får Snoop Dogg (eller hva han heter) til å sitere fra Sam Cookes "A change is gonna come", før han prenter budskapet inn i lytterne som ren gospel:

"I can change
I can change
I can change
for you"


John Legend er ikke redd for å ta musikken inn i kirka og fram til første benk, men han er heller ikke fremmed for å ta den ut av kirkerommet og inn i den småsnuskete baren lenger nedi gata - eller over til den andre sida av byen, for å treffe den andre kvinnen. John Legend tar - på mange måter, i alle fall - opp arven etter Marvin Gaye og Curtis Mayfield. Han lager oppløftende og grunnleggende positiv soulmusikk, full av varme, livsglede og sosialt engasjement. Samtidig er han akkurat passe kåt.

Alt er slik det skal være, med andre ord.

Hvis du har den essensielle 4cd-samlingen "Hitsville USA" hjemme i platehylla, finner du antagelig mye å glede deg over på "Get lifted". Tittelkuttet er oppdatert Tamla-Motown. "Ordinary people" kunne vært Stevie Wonder, dersom han hadde vært 21 år i 2004. "Live it up" hadde passet Bobby Womack helt utmerket, og strykerarrangementet er storslått nok til å minne om David van LePittes formidable bidrag til "What's going on". Men John Legend har også fulgt med i tida og forventer effektivitet. Blant gjestene på "Get lifted" er Kanye West og Miri Ben-Ari. Det som skjemmer produksjonen, er i mine ører trommene, som høres ut som de er laget av plastikk. Men det er vel slik det skal være nå om dagen. Så unnskyld meg. Verre er det kanskje at jeg med hånda på hjertet - der den helst bør være når man lytter til soul - ikke kan si at musikken til John Legend griper meg i særlig grad.

Dette er ikke deep soul. Det er heller soul light – med mye søtningsmiddel og en omfattende markedsføringskampanje.

Som soulsanger er John Legend mye hvitere i huden enn for eksempel Otis Redding og James Carr. Han har heller ikke like mye farge som Marvin Gaye eller Smokey Robinson. På enkelte fraseringer - og når han bruker falsetten sin - minner han faktisk ikke så rent lite om Jeff Buckley. Bare hør avslutningen på "So high", for eksempel.

John Legend er ingen ny Sam Cooke, Marvin Gaye eller Stevie Wonder. John Legend er "The sound of young America", år 2004.

Det kunne vært mye verre.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People

(Moserobie)

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Flere:

J. Mascis - Several Shades Of Why
Joe Henry - Tiny Voices