cover

Rua

Clann Zú

CD (2001) - G7 Welcoming Committee Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkrock / Post-rock / Elektronisk / Indierock / Keltisk / Punk

Spor:
Words For Snow
Five Thousand More
Hope This Day
All That You've Ever Known
Everyday
All the People Know
Rí Rá
Lights Below
Crashing to the Floor
You're Listening to a Dead Man Speak

Referanser:
Mogwai
Godspeed You Black Emperor!
16 Horsepower
Gåte
Asian Dub Foundation
The Pogues
Dirty Three

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


En studie i intensitet

Folk med stor F møter Rock med stor R, levert av australiere som synger på irsk.

Det kan være greit å følge noen enkle forholdsregler før man spinner i gang Rua for første gang. Sokkene bør helst teipes fast til beina mens haken bør ha en pute som beskyttelse når den er på vei deisende i gulvet. Samtidig bør skjortekragen løsnes litt så eventuelle nakkehår får fritt spillerom. For maken til forrykende åpningsspor skal man lete lenge etter. Men, la det være sagt først som sist, ingen av de andre sporene kommer helt opp mot Words For Snows fyrverkeri, noe som allikevel ikke trekker ned for plata totalt sett. Enkelt og greit er det bare det definitivt beste sporet på en definitivt veldig bra plate.

Words For Snow åpner forsiktig med spacey droner og gitar som snart følges av Declan De Barras vokal (som også trakterer det tradisjonelle irske trommeinstrumentet Bodhrán) og Russel Fawcus' svevende fiolintoner. Omtrent halvveis ut i sangen, etter at det hele har eskalert til en slags keltisk stadionrock-anthem, brytes alt ned og drives over til en annen retning med et tjukt lag av intensitet og atmosfære. Det er nå det kan være greit å være forberedt på hakeslepp og gåsehud, for du som lytter kommer nok til å bli slengt hodestups inn i vegger av dundrende lyd enten du vil eller ikke. Samtidig er desperasjonen i De Barras stemme til å ta og føle på der han halvveis snakker og halvveis hyler ut setninger som "...and he cried out, For Christs sake, help me! For Christs sake, get me out of here! God of all sick things, get me the fuck out of here!". Minner om Slints Good Morning Captain kalles fram, uten sammenligning forøvrig.

For sammenligninger viser seg å være vanskelige å trekke når det gjelder Clann Zú. Man kan nok korrekt ende opp med å kategorisere dem som folkrock etter én gjennomlytning, men her er det ikke snakk om amerikansk solnedgangs veranda-folk à la Will Oldham eller engelsk regntung bakgårds-folk i linje med Alasdair Roberts. Clann Zú tar heller utgangspunkt i irsk og keltisk folkemusikk, eller rettere sagt; drikkeviser, og legger til en heftig dose Rock med stor R i regnestykket. I denne settingen står Fawcus' fiolin i sentrum, som eleverer sangene samtidig som de gis et unikt driv. Men det er ikke bare Clann Zús fiolin som kan kalles unik, for selv om man unektelig har hørt elementene som benyttes her i andre sammenhenger før, som for eksempel Mogwais atmosfære og Godspeed You! Black Emperors intensitet, er det endelige resultatet ulikt alt annet.

Man kan til og med dra inn norske Gåte som en konseptuell sammenligning, uten at deres musikalske uttrykk forøvrig er på noen annen måte i samme gate, men bandene deler et fundamentalt grunnlag der tradisjonell folk kombineres med rock. På samme måte kan man trekke linjer til amerikanske 16 Horsepower og deres alternative country med elementer av punk og goth, selv om denne sammenligningen også er på et konseptuelt plan og dermed bare "passer litt".

Så ja, jeg er enig, dette høres unektelig ganske så middelmådig ut på papiret, og når man legger til vokal som til forveksling er tidvis lik både U2s Bono og Coldplays Chris Martin (om enn med noe dypere stemme og mye dystrere tekster, kanskje for dystre for noen), har man såpass mange sprikende referansepunkter at det kan være vanskelig å se for seg et helhetlig resultat der disse forenes på en tilfredsstillende måte. Men Clann Zú innfrir, og så til de grader. Faktisk så er det eneste jeg kan se som et potensielt negativt punkt for enkelte lyttere er at bandets lydbilde bare oppfattes som en teatralsk gimmick og ikke som den nytenkende genistreken det i realiteten er. Hør bare på frenetiske Rí Rá eller drivende Crashing to the Floor, som begge høres ut som resultatet av Riverdance koreografert av Asian Dub Foundation. Andre definitive høydepunkt er den intense singelen Five Thousand More (en mildt sagt spesiell video til denne sangen ligger også på CD-platen) og spor åtte, rørende Lights Below, som begge oser av atmosfære og et sugende driv.

Men det som virkelig gjør Rua til en så formidabel triumf, helt på tross av de alt for mange ovennevnte referansene, er det unike lydbildet som presenteres og behandles på en såpass imponerende måte at platen ender opp som noe du garantert ikke har hørt maken til. Originalitet er noe som blir sjeldnere og sjeldnere, men med Rua har Clann Zú tatt tak i en mengde musikalske referansepunkter og inspirasjonskilder og raffinert dem til noe eksepsjonelt nytt og - fremfor alt - særegent.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Dining Rooms - Numero Deux

(Guidance Recordings Inc.)

Overraskende lekre bølger fra Italia strekker seg over Frankrike og når helt opp til norsk kyst.

Flere:

Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand
Windir - Valfar, Ein Windir