This is Nighttime

Lu:d

CD (2005) - Rec90 / Sonet

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Balansering

LU:Ds debut fyller en stor og tett referansemasse innen kontemporær poprock.

Av Ronny Svendsen

24.06.2005

LU:D fra Oslo er ute med sin første fullengder, This Is Nighttime, på det bergenske selskapet Rec90. Bandet har spilt sammen i to-tre år og ga i fjor ut EPen Silent Rodeo. This Is Nighttime er spilt inn i Crystal Canyon studio med produsenthjelp fra Euroboy Anders Møller. Som de fleste andre norske platedebutanter for tiden har LU:D vært Ukas Urørt på NRK - en utmerkelse som har blitt vel utvannet etter hvert som antall band som har fått den har passert 100.

Jeg og LU:D hadde litt startproblemer. Jeg ventet meg ut fra navnet en slags eksperimentell synth-greie (assosiasjoner til LUDO/LEGO), men det vi får servert på er melankolsk gitarrock. Det er umulig å unngå å nevne Coldplay, Keane eller Radiohead som naturlige referanser til LU:Ds musikk, og plateselskapet kom oss i forkjøpet allerede i presseskrivet. Det er sjelden å høre band som ligger så tett opp mot eksisterende bands uttrykk, men uavhengig om man liker referansene eller ikke så har da aldri referanser eller inspirasjonskilder i seg selv avgjort hvor bra et album er. Om det er uhell eller dårlig timing for LU:Ds del kan man diskutere, men antallet band som legger seg opp mot de nevnte bands uttrykk har vel forlengst passert flere dusin - og det uten at så mange har lyktes utover det brukbare. Hvordan klarer så LU:D oppgaven?

Jo, litt både-og, skal det vise seg. Det starter kjempemessig med en up-tempo lettbeint rocker, Were We Situated. Lydmessig ligger det opp mot nyere Motorpsycho. Krystallklar gitar og et ikke et altfor fullpakket lydbilde - veldig bra! Låta er en ordentlig smyger som først virker anonym, men som relativt raskt fester seg. Vokalist og låtskriver Tian Fossums måte å synge kan på noen låter minne om Carol Van Dyk i Bettie Serveert; det er sårt og melankolsk. Til tider vel trist. Det vipper litt over på noen låter, og vokalist Tian legger vel mye selvmedlidenhet i vokalfremførelsen. Når man pakker det i utgangspunktet melankolske og selvmedlidende inn i litt storslåtte arrangementer, skal det lite til før det går fra det storslagne og vakre til det pompøse, svulstige og krampeaktige. This Is Nighttime viser et LU:D på begge sider av denne knivseggen.

This Is The Nighttime har et par-tre sterke låter, med høydepunkter i Were We Situated og The Great Intent, den har pen lyd og bandet evner å fremstå med autoritet spillemessig allerede på debuten. Men, LU:D lykkes ikke helt med å skille seg ut fra mengden med Radiohead- og Coldplay-inspirerte band, det blir litt uinteressant og uorginalt selv om det heller aldri blir dårlig. LU:D er mer en bra kopi av andre band enn et band som koker i hop sitt eget særpreg og egen identitet ut fra forskjellige inspirasjonskilder.

Groovissimo

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

Med sin andre soloplate graver Jason Molina dypt ned i sin egen sjel - og ryster lytterens egen. En fantastisk plate.

Flere: