Stereo / Mono

Paul Westerberg

2 x CD (2002) - Vagrant

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

På høy tid

'Stereo' er tankefull, stillferdig, reflektert. 'Mono' er den viltre, uflidde storebroren.

Av Ingve Aalbu

09.05.2002 (opprinnelig fra pstereo.no)

Det var på høy tid at vi fikk en ny plate fra Paul Westerberg.

"Stereo" og "Mono" viser hvorfor.

Den tidligere Replacements-sjefen har prioritert familielivet de siste åra. Hans forrige soloalbum kom i 1999. Nå er Paul Westerberg tilbake. Han er uthvilt, tent og nesten like god som vanlig.

"Stereo" er tankefull, stillferdig, reflektert. "Mono" er den viltre, uflidde storebroren.

Jeg elsker begge sidene ved Paul Westerberg. Han fikser både støyende, ustyrlig rock og vakre, forpinte ballader. De tre platene han ga ut på nittitallet, "14 songs", "Eventually" og "Suicaine gratification", går utenpå det aller meste fra tiåret. Mange vil også huske Westerberg for "Waiting for somebody" og "Dyslexic heart", sangene han skrev til filmen "Singles".

Paul Westerberg har aldri solgt særlig med plater. Amerikaneren er like fullt en av de fremste låtskriverne de siste 20 åra. Som frontfigur i allerede legendariske The Replacements var han en av få artister som ikke dummet seg ut på åttitallet. Tvert imot, Paul Westerberg var hardtdrikkende helt for en hel liten generasjon. Gruppa laget aldri perfekte album. Men sanger som "Alex Chilton", "Here comes a regular" og "Sixteen blue" er klassikere gode som noen. Det vet alle fra Jeff Tweedy til Tom Waits og Winona Ryder.

Sangene på "Stereo" ble spilt inn i løpet av en periode på to år. Westerberg har ikke gjort noe for å fikse det andre måtte anse som feil. Låtene ble tatt opp hjemme hos ham selv, gjerne midt på natta. Flere av sangene ble skrevet der og da, mens tapen rullet.

Slik høres det også ut. Albumet er demoaktig, nesten en skisse. Paul Westerberg føler seg fram, han leter i mørket. Han spiller selv alle instrumenter, men nøyer seg stort sett med å legge på gitar. Stemmen holder fortsatt. "Stereo" er en dunkel plate med mange vakre øyeblikk. Sang etter sang smyger seg på plass.

Jeg har alltid likt best de rolige, nedstemte øyeblikkene til Paul Westerberg. Denne gang er det omvendt. "Mono" er ren spilleglede, 35 minutter med løssluppen boogie og slentrende, raggete rock. Albumet ble gitt ut under pseudonymet Grandpaboy. Her til lands får vi plata som bonus til "Stereo". Det skulle kanskje vært omvendt?

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til "Mono". Det pleier å bli flaut og pinlig når middelaldrende menn skal bråke og rølpe. Men jeg burde visst bedre. Paul Westerberg er ikke som andre halvgamle rockere.

"Mono" er fengende powerpop med et hjerte av punk. Det er rock spilt rett fram, uten dikkedarer, pretensjoner og skjulte hensikter. Det er låter som er blitt banket på plass i løpet av noen minutter, passe seint på kvelden, med mye alkohol i blodet og hodet i en gammel sang.

Albumet er spilt inn i dynamisk mono. Det minner meg om The Rolling Stones i storhetstida. Det minner meg om The Faces og Big Star. Men aller mest tenker jeg på The Replacements.

Dette er musikk å drikke øl til. Dette er låter spilt med røyken på leppa og gitaren på knærne. Dette er sanger hele nabolaget bør få høre.

Paul Westerberg sier det egentlig best selv, på omslaget til "Mono":

"This is rock'n'roll recorded poorly, played in a hurry,
with sweaty hands and unsure reason.
How it sounds, what it says, who plays what, is irrelevant.
It feels right. This is my blood."

Så enkelt kan det gjøres.
Og omtrent så bra kan det bli.

Et par av låtene stamper og maser i meste laget. Men det tilgir jeg gjerne.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Flere: