Genre:
Jazz
Stiler:
Kammermusikk / Akustisk
Spor:
The Wheel
Solid Gold
Last Waltz
Rainy Afternoon
Canadian Rockies pt. 1
Canadian Rockies pt. 2
Fastball
A Nice Walk
Countryside
Referanser:
Astor Piazzolla
Tore Johansen
Se også:
katalyze - Frøy Aagre OffbeaT (2004)
Aagres jazz
Aagre markerer seg som komponist, arrangør og saksofonist, Countryside setter foten ned blant norske jazzplater.
Del på Facebook10.05.2007
Tidligere i år slapp Frøy Aagre og hennes kvartett Offbeat plate nummer to. Tre år har gått siden debutalbumet Katalyze kom ut, og i mellomtiden har blant annet Statens arbeidsstipend fra 2005 hjulpet Aagre med å skrive ny musikk, en type musikk norske jazzlyttere kanskje har godt av å høre.
Aagre på saksofon, Andreas Ulvo på piano, Audun Ellingsen på bass og Freddy Wike på trommer utgjør kvartetten Offbeat, som på denne platen har fått hjelp av Kari Ravnan på cello og Morten Michelsen på klarinett. Til sammen er dette en sextet som låter veldig fint, lyden av ensemblet er for et jazzøre en nokså snill affære.
Aagre har tilbrakt en del år i forskjellige deler av verden, og nyter godt av det når hun nå har vendt tilbake til moderlandet. Musikken virker reflektert og forholdsvis upåvirket sammenlignet med den gjengse norske jazzplaten utgitt i dag, denne platen vokser jo mer man hører på den.
Utgangspunktet er en kombinasjon av noterte temadeler og improviserte solopartier, sammensatt uten de klare skillene. Dette kan fort lure den som tror man hører på en jazzplate, men etter hvert skjønner man forhåpentligvis at dette ikke er den konvensjonelle, nordiske akustiske jazzen. Her presenteres et alternativt uttrykk som befinner seg et eller annet sted mellom klassisk kammermusikk og akustisk combojazz. Nøyaktig hvor er ikke godt å si, men kanskje heller ikke nødvendig å definere.
Saken er at Aagre komponerer flott musikk, mange av temaene og de komplekse arrangementene er tidvis en sann fryd å lytte til. I visse miljøer kan man finne en enighet om at hvis noe ikke svinger, er det kjedelig, og at hvis det svinger, da er det musikk. Countryside inneholder i så måte svært mye musikk, selv om det her er mer naturlig å snakke om fremdrift og liv, i stedet for jazztermen "å svinge". Men det går i grunnen ut på det samme. For øvrig gjør den delikate lydproduksjonen sitt til at platens snaue førti minutter bestandig blir en behagelig opplevelse.
Alt i alt er det egentlig helheten jeg vil fremheve i forbindelse med denne utgivelsen. Jovisst spiller Aagre fint i sine to saksofoner, jovisst gjør Ulvo det godt ved pianoet og Ellingsen og Wike som grunnkomp, og de gjør seg alle bemerket for eksempel gjennom en rekke soloer, men det er lyden av dem alle som gjør dette unikt. Jeg vil si det er den kollektive innsatsen som gjør seg mest bemerket.
Det er en tilsynelatende allmenn oppfatning at Countryside ikke er jazz tvers gjennom, og allerede i Bjørn Kruses liner notes beskrives nettopp dette: "Would I call it jazz? Possibly, but it's Frøy Aagre's jazz." Mer konsist kan man vel kanskje ikke si det.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp