Come Up For Air

The White Birch

CD (2006) - Glitterhouse / Racing Junior

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Skjørt glass, smeltende krystaller

Hvite fugler synger fra hvite bjørketrær. Denne gangen spirer det såvidt i den frostfulle og glisne skogen.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook18.01.2006

The White Birch tar seg god tid. Deres siste to plater kunne omtrent dannet ytterpunktene i hele karrieren til The Beatles for å sette utgivelsesfrekvensen i et perspektiv. Men så har da heller ikke Oslo-trioen noe uttalt mål om å fornye seg gjennom raske løsninger og hastige karrieregrep. Det er de små detaljene, den lange veien mot et perfeksjonert uttrykk og ikke minst det å tålmodig meisle ut rom og takhøyde tilpasset bandets grunnleggende fundament som er deres kjennetegn. På Star is Just a Sun (2001) styrte de inn mot mer lydmessig glisne og tempomessig varsomme marker. På Come Up For Air har de utviklet stilen fra forgjengeren ytterligere. For det meste til det bedre.

For det første virker lydbildet mer konsentrert. Det er mer luftige rom på Come Up For Air enn på Star... Lydbildet er mer renskåret, krystallene trer klarere frem. Vokalist Ola Fløttum synger med større autoritet, men falsetten er fremdeles skjør som et løvblad i oktober. Låtene er mer markante, stiliserte mot det minimale og fremhevet av Helge Stens presise produksjon.

Etter en noe anonym oppstart (Seer Believer) åpenbarer det seg en kjede av låter med lang gyldighet. Storm-Broken Tree smelter på tungen, ved hjelp av Isak Anderssens cello, et regndryppende piano og vindsus henledes vi her mot et høstbetont landskap. Men som bandet selv har meldt, søkte de denne gangen et mer luftig og "oppstemt" uttrykk, og Come Up For Air nyter godt av dette. Your Spain drives frem i et bestemt tempo, mykes av et himmesendt keyboard, og har et slags dempet majestetisk potensiale som rett og slett er veldig flott. Your Spain er den fremste representanten for den "optimistiske melankolien" som Fløttum & co har jobbet mot denne gangen.

The White Birds og We Are Not the Ones har en, om mulig, minimalistisk popcharm med et nær catchy preg som er rett så kledelig. Det er i slike øyeblikk The White Birch er aller best; i grensene mellom det såre og det sterke. Silent Love vibrerer også i dette spenningsfeltet, men lykkes ikke i like stor grad å gripe lytteren. The Astronaut deler seg mellom Tindersticks'sk dunkel crooning og Slowdives drømmerier, og nydelige New Kingdom - den andre låten Susanna Wallumrød synger på - minner om en slags Chris & Carla i Twin Peaks-duett, og fungerer som en tindrende vakker avrunding, tilbake fra dypet og opp i luften igjen.

Bare unntaksvis blir låtene mer behagelige enn gripende, og det er særlig midtpartiet (June, Stand Over Me, Small Hours) som ikke er mer enn akkurat passe engasjerende. Det skyldes like mye styrken til låtene rundt, og selv om bandet her avslører den stramme linen de balanserer på, så er det solide helhetsinntrykket likevel aldri truet. Det er i første rekke en sammenhengende plate The White Birch har skapt - igjen.

I min forrige omtale av The White Birch tydde jeg noe frekt til dikteren Tor Jonsson i et forsøk på å beskrive musikken. Denne gangen har Ola Fløttum gjort jobben enklere ved å titulere en låt The White Birds. Selv om trioen har myknet noe, så kan det være en god anledning for igjen å plukke frem den gamle, glemte mester og hans Kvite fuglar:

Til deg, du kjære,
flyg siste tankane -
Kvite fuglar
flyg or buret

Ein gong møter eg deg, du kjære,
på stille stader,
der kvite fuglar
syng i treom.

En hvit bjørk må det være.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: