By the Grace of God

The Hellacopters

CD (2002) - Universal / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Litt mindre punkete.

Dette er en utmerket plate, selv om Hellacopters må passe seg så de ikke blir for polerte i kantene.

Av Jon Rype

Del på Facebook16.10.2002

Svenske The Hellacopters fortsetter å være produktive, og slipper med By the Grace of God sin femte studioplate. Mye har skjedd siden debuten på White Jazz i 1996, dette er guttas andre utgivelse på Universal. Og man kan vel med trygghet si at det er lite igjen av deres råe og upolerte rawk fra den gang. Heldigvis har bandet klart å holde kvaliteten på topp hele veien, og man må lete med lupe etter svake Hellacopters-låter. Nok en gang leverer Nicke og gjengen et drøyt dusin sterke melodier, med røttene godt plantet i sent sekstitall og tidlig syttitall. Og som vanlig oser det hele av testosteron; dette er bredbent gromlyd som gjør at vi som skulle ønske vi kunne, kaster oss over luftgitaren.

Referansene er som før MC5, Stooges, Kiss, og alle andre som gav ut god rock den gangen gitarsoloene hersket. Som nevnt er det lite igjen av punken som karakteriserte bandets to første studioutgivelser, de har siden den gang utviklet seg i retning av mer melodi og mindre støy. Likevel er Hellacopters et band som behersker det meste. Og selv om By the Grace of God er en veldig produsert plate, er en konsert med de svenske gutta fortsatt en rå opplevelse.

Platas kanskje umiddelbart sterkeste spor er åpningslåta By the Grace of God; en klassisk 'Copters låt med den såre pianoåpningen, til feedback-gitarer og massiv tromming. Man kan utvilsomt snakke om et Hellacopters-sound, både vokal og gitarer er lett gjenkjennelig for de som har fulgt bandet over en periode. Gutta får forøvrig god hjelp på skiva. Martin Hederos og Mattias Bärjed fra The Sondtrack of Our Lives medvirker, i tillegg til gamle venner som LG Petrov fra Entombed, og Chuck Pounder fra gamle A-Bombs som i en overgangsperiode på nittitallet trakterte gitaren da Dregen forlot skuta.

På en jevn og sterk skive er det selvfølgelig enkelte topper som skiller seg ut. I tillegg til tittelsporet som åpner plata, er Down on Freestreet, Carry Me Home, Rainy Days Revisited og The Excorcist låter som sparker kraftig fra. Carry Me Home minner faktisk ikke så rent lite om det den gamle Television-storheten Richard Lloyd kunne prestere i sine beste stunder, mens Rainy Days Revisited er en nydelig, laidback ballade med piano og ooh ooh-refreng. Hellacopters viste tydelig på forrige skive (High Visibility 2000) at de kunne skrive ballader, eksemplifisert gjennom No Song Unheard, og Rainy Days Revisited skaper den samme gode stemningen.

På Better Than You er det boogie for alle penga, mens It's Good But it Just ain't Right er en typisk Hellacopters låt. Du har liksom hørt den før, men den er jo bare dritbra for det. Platas tydeligste Kiss-referanser hentes fra U.Y.F.S. Denne kunne like gjerne vært på Destroyer.

Jeg synes dette er en utmerket plate, selv om Hellacopters må passe seg så de ikke blir for polerte i kantene. Det er jo ikke Guns'n'Roses vi vil ha. Hellacopters anno 1996 var noe av det beste du kunne få, og jeg nøler ikke med å hevde at de fortsatt er det i 2002. Et band som har klart å utvikle seg så mye, og likevel holde på sin stil står det respekt av.
Respect the Rock.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: