Genre:
Rock
Stiler:
Folkrock / Americana / Countryrock
Spor:
Bad Luck
Under a Hollow Tree
My Brother Is the Meatman
Spacy Basement
Dank Is the Air of Death and Loathing
Don't You
You Are the Vine
Daisies
Blood and Faeces
Rum Tobacco
And Miriam Took a Timbrel In Her Hand
Referanser:
Neil Young
Calexico
Se også:
Little Heart's Ease - Royal City (2004)
1999-2004 - Royal City (2009)
Beskjedent
Aaron Riches og hans venner humper i lett bris bortover landeveien, med sola i ryggen og lommelerka full.
Del på Facebook05.05.2003
Royal City er et kanadisk band ledet av en mann ved navn Aaron Riches. Dette er deres andre album. Alone At the Microphone har vært ute i Amerika siden 2001, men blir nå gjort tilgjengelig for europeere på plateselskapet Rough Trade. I løpet av de elleve låtene reiser bandet gjennom noen knutepunkter i det som gjerne kalles americana.
At førstelåt Bad Luck inneholder noe som høres ut som steelband (noe denne anmelderen har store problemer med) bærer jeg lett over med. Låta er nemlig en god start på plata og flott americana-rock. Den kan, som noe av det andre materialet, gi assosiasjoner til en kjellerutgave av Calexico. Om dette er ørkenrock veit jeg ikke, men grusveirock er det. Gitarene drar av sted, med Aaron Riches slentrende bak.
Alone At the Microphone er både småskeiv og sjarmerende. Ikke alle melodiene er av samme klasse, men hyggelig lytting er det uansett. My Brother Is the Meatman er en fin liten vise i Neil Young-tradisjonen. Spacy Basement går fra anonym ballade til kosepop på en svært forløsende måte. Også her kan man føle landsmannen Youngs nærvær. Daisies er mer country, en artig og uhøytidelig liten vise med gitarplukking og munnspill.
Det hele går i et ganske lavt, men veldig behagelig tempo. Alone At the Microphone har en ganske varm stemning. Ofte er Royal City et ganske forsiktig og beskjedent band. De kunne kanskje tjent på å være hakket nærere og mer pågående. Sårheten og nakenheten har likevel sin sjarm.
Noen få låter kan bli litt kjedelige og trekker dermed noe ned. Uansett er denne plata verdt å prøve seg på. Spesielt om man har et forhold til tidløs og rolig amerikansk rock. Dette er ei god plate å ha i bakhånd. Den kan brukes til hygge og avslapping. I tillegg kan du være ganske sikker på at du får beholde den som din egen lille hemmelighet. Det er nemlig ikke særlig sannsynlig at Alone At the Microphone er en plate Royal City vil bli rike av.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp