Non-Stop

Andy Bell

CD (2010) - Mute / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Lettfattelig moro

Andy Bell klarer fint å lage en liten hitparade også uten Erasure-makker Vince Clarke.

Av Anne-Lene Rodahl Dedekam

Del på Facebook30.06.2010

For homofile musikere vil 1980-tallet alltid være tiåret for full blomstring; Bronski Beat, Frankie Goes To Hollywood, Pet Shop Boys, Culture Club og Erasure er noen av de som slo igjennom på denne tiden. Utenom Pet Shop Boys, som fortsatt er aktive, så gjenstår det sikkert gjenforeninger blant resten. Andy Bell, som var vokalist i Erasure, viser på sin side med denne utgivelsen at han fint klarer seg uten tidligere makker Vince Clarke.

Det er synet av en dansende Andy Bell iført blå jeans og en våt t-skjorte som først dukker opp. Det var slik han ble kjent i musikkvideoen til hitlåten Sometimes fra albumet The Circus fra 1987. Til tross for at dette nok er den desidert mest kjente låten og de kanskje kan fremstå som noe av en one hit wonder, så har Erasure solgt over 20 millioner album.

I dagens mylder av band og nedlastningskanaler så vil vel ikke akkurat Non-Stop selge like bra, selv om albumet inneholder like mange typiske hits som alt Erasure tidligere har gitt ut. Non-Stop er som en hitparade a la Stock Aitken Waterman – den famøse låtskriver/produsent-trioen som var ansvarlige for alt fra Bananarama, Kylie Minogue, Rick Astley, Mel & Kim til Judas Priest – stort sett det som kunne krabbe og gå på 80- og 90-tallets hitlister. Det er derfor ikke en overraskelse at medprodusent på albumet, Pascal Gabriel, har jobbet med artister som nettopp Kylie Minogue. Sammen med Gabriel så har Bell lagd et album hvor hver eneste låt er like fornøyelig som den andre, og det er bare til å juble over!

Låten Call On Me er en av to duetter med ikke så ukjente Perry Ferrell fra Jane's Addiction. Ferrell, som er en stor fan av Andy Bell's stemme, tok initiativ til dette samarbeidet. Denne er like fengende og dansbart som en annen kjent låt ved navn Call On Me, nemlig Eric Prydz' landeplage fra 2004.

Det er mye smittsomt på dette albumet, både Subject/Object og DHDQ, som står for Debbie Harry Drag Queen, er lettfattelige tekster som brenner seg inn på netthinnen, og som du nynner på før du aner det.

Allerede fra første tone føler man at festen er i gang; en god blanding av dance-pop, electro og disco. Bell, som er åpen om at han har HIV, høres like energisk og frisk ut som i starten av sin karriere, og med tittelsporet "Non-Stop" levner han ingen tvil om de eldste fortsatt er best, også i denne sjangeren.

Akkurat som Rema 1000 reklamen hevder "Det enkle er ofte det beste", så kan det samme sies om dette albumet. Enkle, digitale toner, med Bells engleaktige vokal til, serveringsklare for dansegulvet.

Groovissimo

The Modern Lovers - Modern Lovers

Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.

Tidligere: