cover

Do You Get the Blues?

Jimmie Vaughan

CD (2001) - Artemis / Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues / Texas-blues / Bluesrock / Elektrisk blues

Spor:
Dirty Girl
Out of the Shadows
The Deep End
Power of Love
Without You
Let Me In
Don't Let the Sun Set
Robbin' Me Blind
Slow Dance Blues
In the Middle of the Night
Planet Bongo

Referanser:
The Fabulous Thunderbirds

Vis flere data

Se også:
On the Jimmy Reed Highway - Omar Kent Dykes & Jimmie Vaughan (2007)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Yes, I get the blues. But not this one.

Dette er ei bluesskive vi helt sikkert hadde klart oss uten...

Jimmie Vaughan bør være et kjent navn for de aller fleste med selv en mild interesse for blues - kjent fra Fabulous Thunderbirds og en rekke soloutgivelser. Men da jeg hørte gjennom den siste skiva hans, ble jeg sittende og lure på om Jimmie har en navnebror der ute. En som ikke har stort mer i kofferten enn en sliten gitar og Lillebjørn Nilsens gitarkurs - del 1.

For la det være sagt med én gang; denne skiva er en gedigen skuffelse. Allerede i den første låta melder spørsmålet seg; er dette virkelig den berømte Jimmie Vaughan? For gitararbeidet som presenteres er rett og slett så dårlig og lite flytende at det minner mer om talentkonkurranse på Per's Pizzapub enn bluesmeister Jimmie V. Det høres ut som han sliter fælt med selv de enkleste ting, en basic bluesskala maltrakteres og parteres så det grøsser nedover ryggen på meg - og tankene ledes hen til en illeluktende gymsal og mitt aller første bluesband en gang i begynnelsen av tenårene.

Og gymsal smaker det også av lydbildet. Sjelden har jeg hørt en utgivelse med så til de grader rå, ubehandlet og dårlig lyd. Det er greit at det skal være sjel i blues, et overpolert lydbilde skaper hverken sjel eller stemning, men her har man gått så langt den andre veien at det blir rent pinlig.

Hardbarka blueskjennere vil kanskje beskylde meg for å være en inkompetent tulling – men kan noen være så snille å forklare meg hvorfor denne mannen har blitt genierklært? Jeg mener - fraseringa hans er jo så dårlig at det gjør vondt. Og musikken han presterer på denne skiva er mildt sagt kjedelig. Hør bare på Out of the Shadows. Eller forresten - ikke gjør det.

På The Deep End drar Jimmie fram dobroen og bottlenecken. Dessverre hjelper det ikke særlig mye. Her finnes det riktignok tilløp til godt gitarspill, men det er ikke nok til å forsvare legendestatusen. Noen Ry Cooder er mannen definitivt ikke.

Felles for låtene Jimmie Vaughan presenterer på denne skiva er at de alle er alt for lange. Normalt ville man kanskje ikke omtalt en låt på fire og et halvt minutt som lang, men når det skjer så lite i løpet av disse minuttene som det gjør her, ja da fortoner det hele seg som E-18 gjennom Vestfold den første dagen i fellesferien. Men personlig ville jeg finne noe annet å spille i bilen på en slik tur enn denne plata.

Har jeg ikke noe positivt å si om Do You Get The Blues? Joda. Without You står det respekt av, både musikalsk og gitarteknisk. Men samtidig er denne låta ganske utypisk for både Jimmie Vaughan og resten av plata. Det er tydelige spor av blues her, men helheten er mer soul – med mye hammondorgel og wah-pedal. Litt "jazzete" søttitall, men definitivt ei låt som passer sent på kvelden - sånn et kvarters tid før stengetid. Men den er også for lang, og etter nærmere seks minutter har du enten sovnet og kjørt av veien, eller hoppet videre til neste spor på skiva.

...som er en slags funk-greie titulert Let me In. Disco-mania here we come. Jeg vet ikke hva det er med Jimmie og søttitallet, men det er mye av det på denne skiva. Og når han kommer trekkende med tverrfløyta på Don't Let the Sun Set blir jeg skeptisk. Heldigvis er det tilbake til tolvtakter'n etterpå (Robbin' Me Blind), etterfulgt av den sløyeste orgelbluesen du kan tenke deg. Tittelen Slow Dance Blues passer godt. Folk som synes at den eneste godtagbare bluesen er den som går i 60 eller treigere kommer til å like denne låta. Personlig er jeg ikke blant dem, men jeg kjenner igjen et stykke håndarbeid når jeg hører det - og dette er håndarbeid.

Alt i alt er dette en plate for spesielt interesserte. Den er såpass ujevn at selv de aller mest interesserte nok vil bruke FFWD-knappen ganske mye. Det finnes tross alt bedre ting å fôre CD-spilleren sin med.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deportees - Under the Pavement - The Beach

(Virgin)

Ganske så uforstyrra av sine mange lån presenterer den svenske kvartetten eit popmelodisk millionoverskot få gjer dei etter.

Flere:

The New Pornographers - Twin Cinema
Scorch Trio - Scorch Trio