cover

R30

Rush

2 x DVD-Video (2005)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog

Spor:
Overture
The Spirit of Radio
Fore Ten
Animate
Sundivisions
Earthshine
Red Barchetta
Roll the Bones
The Seeker
Tom Sawyer
Dreamlne
Between the Wheels
Mystic Rhythms
Der Trommler
Resist
Heart Full of Soul
2112/Xanadu/Working Man
Summertime Blues
Crossroads
Limelight
Fly By Night
Finding My Way
In the Mood
Circumstances
La Villa Strangiato
A Farewell to Kings
Xanadu
The Spirit of Radio
Freewill
Closer to the Heart

Vis flere data

Se også:
Vapor Trails - Rush (2002)
2112 - Rush (1976)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


'Without music, life would be a mistake.'

Etter tredve år med musikk, turneer og personlige tragedier er Rush tilbake med dobbel DVD fra jubileums-turneen.

Det så lenge stygt ut for rockegruppen Rush. I flere år lagde de ingen plater, reiste ikke på turneer og gjorde ingen intervjuer som band. Jeg regnet med de hadde lagt inn årene, men tok skammelig feil. Det skulle vise seg å ligge personlige tragedier av ufattelige proporsjoner bak.

Rush begynte sin karriere med albumet Rush som ble sluppet i 1974. Besetningen bestod bare av tre mann: Alex Lifeson på gitar, Geddy Lee på bass og vokal og John Rutsey på trommer. Det er stygt å si det, men heldigvis ble trommis Rutsey syk og kunne ikke være med på turneen. Lee og Lifeson lette desperat etter en ny mann og fant vidunderbarnet Neil Peart. Ikke bare er han en av verdens beste og mest innflytelsesrike trommeslagere, han er en av rockens mest anerkjente tekstforfattere med en litterær inspirasjon som stammer fra blant andre Wordsworth, Tolkien og Ayn Rand.

Bandet la ut på sin første turne, og etter hvert eneste album gjennom hele sin karriere har de vært på større eller mindre turneer. De har stort sett holdt seg i Nord-Amerika, men har flere ganger også lagt turen til Europa. I 2003 gjestet de også Sør-Amerika for første gang. De har aldri hatt store hiter av typen landeplage, verken i hjemlandet Canada eller andre steder. Men de har en stor, og voksende tilhengerskare som har fulgt dem gjennom mange av disse årene. En trofast gruppe fans som forguder dem og musikken deres. Og gjennom traust å reise på turne har de etablert seg som et av verdens beste live-band.

Av virkelig store album vil jeg trekke frem det episke Caress of Steel fra 1975. Med sine åpenbare Tolkien inspirerte tekster i den 25 minutter lange sangen The Fountain of Lamneth klarte de å omvende meg til å bli en av deres største fans. Men album som A Farewell to Kings, Grace under pressure og Hold Your Fire fortjener å bli trukket frem. Det eneste albumet som har skrevet seg inn i musikkhistorie bøkene er 2112 fra 1976. Dette var også deres virkelig store gjennombrudd rent økonomisk, og starten på den musikalske oppturen de har hatt siden.

Hva var det så som kom i veien? I 1997 opplevde Neil Peart alle foreldres store mareritt. Hans nitten år gamle datter ble drept i en brutal bilulykke da hun kjørte avsted for å begynne på college. Bare ti måneder etterpå døde konen hans også. Legene sa det var kreft, men Neil var overbevist om at hun døde av et knust hjerte. I sitt selvpålagte eksil levde Neil som en eremitt i uker og måneder og år. Til slutt bestemte han seg for å selge huset, og legge ut på helbredelsens vei. Han pakket sekken og satte seg på motorsykkelen og la ut på en ekstrem tur langs de mindre gjestfrie veiene i Canada og USA. Han endte opp i Mexico der han etter hvert begynte å se lyset i enden av tunnelen. Hele tiden skrev han. Notater om stedene han var. Brev til kompisen Brutus som var havnet i fengsel, og hele tiden prøvde han å forstå det meningsløse han hadde vært gjennom. Alle opplevelsene hans er samlet i den glimrende boken Ghost Rider - Travels on the Healing Road. En blanding av reiseskildring og sorgbearbeiding, strålende skrevet av Peart selv. Etter noen år fant han kjærligheten igjen og giftet seg på nytt. Etter en rask telefonsamtale til Geddy og Alex kunne de sette i gang med musikken igjen. Albumet Vapor Trails kom ut i 2002 og var et mye røffere og hardere album enn de hadde gitt ut på mange år. Turneen som fulgte sendte dem blant annet til Rio, der albumet og dvd`en Rush In Rio ble spilt inn.

Etter noen måneder i studio der de mimret og mintes gamle slagere av The Who og The Yardbirds gav de ut Feedback der de for første gang spiller coverlåter av sine barndoms helter fra sekstitallet. Neil fant også tiden til å skrive nok en glimrende bok, Traveling Music, en blanding selvbiografi fra oppveksten ispedd mye musikkhistorie.

Nå var de endelig klar for Europa igjen. I 2004 kunne de feire 30 år sammen og DVDen R30 er et resultat av dette. Her er det både nye og gamle sanger i skjønn forening, nydelig filmet og redigert sammen til en nytelse av en konsertfilm. Spilletiden på to timer og tretten minutter flyr av gårde, med det ene musikalske høydepunktet etter det andre. De er bare tre mennesker på scenen hele tiden, men de høres ut som et mye større band. Gjennom fiffig bruk av synth-pedaler og doble gitarer klarer de å spille de mest teknisk vanskelige sangene sine uten problem. Det blir vanskelig å fremheve noen enkle sanger, men O Baterista, som for anledningen er omdøpt til Der Trommler er som vanlig en nytelse. Neil Peart som får utfolde seg på alle tenkelige perkusjonsinstrumenter i nærmere ni minutter er til å få frysninger av. Mannen er en kunstner med trommestikkene.

Lurer du på hvorfor Jerry Stiller står oppført på rollelisten så skal jeg forklare. Stiller gjentar egentlig bare sin rolle som hissig mann slik vi kjenner har fra Seinfeld og Kongen av Queens, der han sitter å kjefter på seg selv, på Rush og på publikum i en videosnutt før konserten begynner. Etter konserten jager han publikum hjem. Rush har alltid brukt mye videosekvenser i forestillingene sine, både mellom sangene og som illustrasjon til tekstene. Denne gangen dukker det også opp gamle foto av bandet innimellom lys og videoeffekter. Og den tåpelige kortfilmen That Darn Dragon som er laget i en slags Team America stil dukker opp rett før sangen Tom Sawyer.

Filmen er spilt inn i Frankfurt i Tyskland og publikum er litt slappere enn de var på Rush sin forrige DVD, Rush In Rio. Men i Rio var lokalbefolkningen til tider så høylytte at noe av musikken druknet. R30 er i tillegg hundre ganger bedre produsert, både lydmessig og visuelt. I Rio hoppet de fra en scene til en annen med et nærmest konstant bevegelig kamera. På R30 er kamera tempoet betydelig roligere, og mer behagelig å se på. Vi får også se i større detalj hvordan Neil Peart faktisk klarer å bevege trommestikken i et slikt forrykende tempo. R30 er i tillegg 16:9 optimalisert, og visstnok også innspilt med HD kamera. Det hele ser i alle fall meget bra ut.

Rush er nok ikke et band for alle. De har som nevnt aldri hatt noe skikkelig stor hit, det nærmeste er nok Closer to the heart som svært mange forbinder med dem. En temmelig strømlinjeformet sang i forhold til de mer avanserte melodiene de har laget mest av. Å klassifisere musikken deres er utrolig vanskelig, går man inn på en platebutikk vil de stå plassert nokså forskjellig avhengig av personalets kunnskaper. Noen setter de under rock, mens andre prøver seg med heavy. Begge deler er forsåvidt riktig. Men å sette dem under black-metal blir en avsporing, det samme med pop. Det nærmeste jeg tror man kan klare å komme med tradisjonelle genrebegrep blir nok progressiv rock, eller tekno-heavy. Jeg liker egentlig ikke å putte dem i bås, de har en så særegen stil at jeg aldri har hørt et eneste band som kan måle seg, verken teknisk som musikere eller som låtskrivere. De har simpelthen sin egen stil, og den kalles rett og slett for Rush.

Teknisk
Som sagt så ser dette veldig bra ut, bildet er skarpt og godt, og hele opptredenen er meget godt produsert. Lyden leveres i to format, god gammeldags 2 kanals stereo, eller en 5.1 Dolby Digital lydmiks. Har man skikkelig gode surroundhøyttalere, med god og kraftig senterhøyttaler så vil jeg anbefale 5.1. sporet. Men hvis man har en mye mindre senter i forhold til fronthøyttalere så vil det nok låte best på stereosporet. Men det er bare å prøve seg frem, musikk låter annerledes enn film.

Utgivelsen består av to disker, der den første er viet selve konserten. Disk to innholder en rekke intervjuer med bandet, som strekker seg fra 1979 og frem til Vapor Trails turneen. Et knippe musikkvideoer og noen gamle konsertopptak kan man også nyte, noen av dem av en så dårlig teknisk kvalitet at de nok blir for oss spesielt interesserte. Et innslag fra CBC der Rush ble innlemmet i Canadian Hall of Fame i 1994, inneholder portrett av bandet samt intervjuer og takketaler. Et par easter-eggs kan man også lete etter.

Som Rush fan er man rimelig sulteforet når det gjelder intervjuer og konsertopptredener, i alle fall hvis man skal finne lovlig materiale, så alt på denne DVD’en er gull verdt.

R30 gis ut i to utgaver, en standard dobbeldisk som inneholder det jeg nå har gått gjennom. I tillegg kan man investere i en Deluxe-utgave som i tillegg inneholder en dobbel-CD med musikken på. Denne selges ikke i løsvekt, så er du skikkelig Rush-fan som jeg er, så er vel valget enkelt. Noen andre samlegjenstander ligger også i boksen, blant annet to gitar plekter med R30 logoen på.

Har du ikke noe forhold til Rush og musikken deres er denne DVD’en en glimrende måte å starte på. Liker du dem fra før, er den et absolutt must. Noe av det beste jeg har sett av musikk-DVD på veldig lenge.

Teksten er tidligere publisert på DVDnett.no.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bertine Zetlitz - Sweet Injections

(Capitol / EMI Virgin)

Den hyperaktive ertekroken har funnet seg en lysere skog for utfoldelse av sjofle pek.

Flere:

Katatonia - Viva Emptiness
Secret Chiefs 3 - Traditionalists – Le Mani Destre Recise Degli Ultimi Uomini