Genre:
Rock
Stiler:
Indierock / Bluesrock / Garasjerock
Spor:
Seven Nation Army
Black Math
There's No Home For You Here
I Just Don't Know What To Do With Myself
In The Cold, Cold Night
I Want You To Be the Boy To Warm Your Mother's Heart
You've Got Her In Your Pocket
Ball and Biscuit
The Hardest Button to Button
Little Acorns
Hypnotize
The Air Near My Fingers
Girl, You Have No Faith In Medicine
Well It's True That We Love One Another
Referanser:
Pixies
The Soledad Brothers
Se også:
Get Behind Me Satan - The White Stripes (2005)
Icky Thump - The White Stripes (2007)
The Blue Album
Jack og Meg skal følge opp suksessen fra forrige skive og forsøker å gjøre det på egne premisser.
Del på Facebook31.03.2003
Jack White har uttalt at en del kan bli skremt bort av denne skiva, da den ikke prøver å være noen ny White Blood Cells. Det kan han kanskje få rett i, men dette høres fortsatt ut som The White Stripes. Etter suksessen på plate og scene har forventningene vært store til hva denne duoen skulle finne på. De som ønsker seg en ny Hotel Yorba blir kanskje litt skuffet. Var du mer glad i de primitive og rå sidene finner du nok noe å riste løs til her.
Åpningen Seven Nation Army kommer litt overraskende på. Smått dansbare rytmer kombineres med gitardrevet refreng. En meget artig låt, og førstesingel. Ellers har skiva en porsjon rå rockelåter, som Black Math, Little Acorns og den garagerockpregede Hypnotize. Noen lener seg kraftig mot blues. Et av de beste eksemplene på dette er kanskje den seige Ball and Biscuit. I flere låter, blant annet The Air Near My Fingers, fylles lydbildet ut av tangentbruk. Dette er med på å skape den nødvendige variasjonen i plata.
Tolkningen av I Just Don't Know What to Do With Myself er morsom, men på ingen måte magisk. Bluesballaden In the Cold, Cold Night blir sunget av Meg White, noe som både kler låta og henne. Meg dukker også opp i Well It's True That We Love One Another, en humørfylt avslutning som er mer morsom enn god. Her er også Holly Golightly fra The Headcoatees med.
Jack White har fortsatt evnen til å både være hjerteskjærende rå og sårbar i løpet av kort til. I Want To Be the Boy to Warm Your Mother's Heart er et eksempel på ung-mann-sårheten han er en mester til å kalle fram, mens You've Got Her In Your Pocket er mer en vanlig kjærlighetsballade. Jacks tekster, som sikkert er helt alvorlig ment, inneholder stadig linjer som får lytteren til å humre. Likevel er det en trist eller desperat stemning over store deler av skiva.
Elephant er nok en noe særere skive en forgjengeren. Åpenbare hits ligger ikke på linje og venter. Var du mest glad i popelementene er det fare for at dette ikke faller helt i smak. Her er det nemlig mer bluesrock og mindre indiepop. Elephant er nok et mer kompromissløst album enn White Blood Cells, men samtidig litt mindre underholdende.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Takker for en fin anmeldelse.
"Elephant" er nok litt mindre tilgjengelig enn det "White Blood Cells" er, men etter noen gjennomlyttinger (noe forøvrig det forrige albumet også trengte), kommer de gode melodiene frem.
Heldigvis likte jeg de litt røffere låtene på "White Blood cells" best, så dette sitter rett i blinken!!
Enig med du, har vel lest de fleste anmeldelsene til denne plata. Anmeldelsen din er velbalansert og innsiktsfull..
Kårer den til den beste anmeldlesen av Elephant!
Takker for god lesning.
Helt enig i Point5, anmeldelsene her i groove er stort sett bedre enn de fleste andre aviser. Da mener jeg tabloid og nyhetsaviser, de skriver en linje om musikken er bra eller dårlig... Her får man en mer fyldig og bedre begrunnelse for albumet! Så stå på "dere i Groove"!! Jeg leser heller her enn i en vanlig avis før jeg skal ha en ny cd.