cover

The Definitive Collection 1950-71, Vol.3

Robert Normann

CD (2004) - Normann / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Standards / Swingjazz / Akustisk / Gitarjazz

Spor:
Smålåt 2
How High the Moon
Fascination
Lullaby of the Leaves
Tango Jalousie
Tenderly
Body and Soul
Sang Uten Ord
Ruletten
Tulips From Amsterdam
All the Things You Are
Medley
Gammel Vise
Two Sleepy People
Lullaby of Birdland
Body and Soul
Say It With a Kiss/Blue Orchids
Just a Gigolo
Love in Bloom
Shine
Smoke Gets In Your Eyes

Referanser:
Django Reinhardt
Svend Asmussen

Vis flere data

Se også:
The Definitive Collection 1938-41, Vol.1 - Robert Normann (2003)
The Definitive Collection 1942-54, Vol.2 - Robert Normann (2003)
The Definitive Collection, Vol.4: The Harry Lime Theme - Robert Normann (2005)
The Definitive Collection, Vol.5: Django - Robert Normann (2006)
Shine - Robert Normann (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


En krønike, del 3

Fra en elv som renner oppover. Del tre i denne utrolige serien med Robert Normann.

"Man kan vel si at det er lettere å få en elv til å renne oppover enn å få Robert til å slutte å spille." Ordene er Johs. Bergs fra 1996 og sitert etter innleggsheftet i Vol.3 av Normann Records' serie CDer med opptak av vår store gitarist. Berghs sammenfattende biografiske skisse betoner Normanns stadig beskjednere produksjon fra 1950-tallet og utover, i alle fall som rendyrket jazzmusiker. Kjennere og samlere av norsk populærmusikk fra 50- og 60-årene vet godt at Normann figurerte som akkompagnør på en rekke av våre fremste pop- og visesangeres innspillinger. Vi som er vokst opp med fjernsyn i svart/hvitt husker Robert Normanns "musikk-pauser" fra TVs første 10-12 år. Noen av disse "pausene" er med på Vol.3, som dokumenterer perioden 1950-71, en epoke i Normanns karriere som på bakgrunn av platen ser ut til å ha dreid seg mer og mer om presisering av et uttrykk og raffinering av en form som ikke i seg selv kan begrenses til merkelappen "jazz".

Er det noe Vol.3 dokumenterer framfor noe, er det Normanns beherskelse av sitt instrument og den musikalske virtuositet han la for dagen de gangene han, som Bergh skriver, stadig sjeldnere festet sin musikk til rillene i sine modne år. Undertegnede er såmenn ingenlunde skolert i gitarspillets ekspressive virkemidler, men faller ned på det standpunkt etter endt lytting at Normann her utviser fremragende miniatyrkunst. Med det mener jeg et destillert og rendyrket uttrykk som har vokst fram gjennom - og ut av - hans mange år som utøver med en rekke besetninger gjennom tretti- og førtiåra, noe Normann Records har dokumentert til fulle på de foregående volumer. Besetningen er mindre, spillet kommer i fremste rekke. Normann og hans medmusikanter framfører på mange av sporene ren musikk, melodier fridd fra enhver kontekst som kunne gruppert numrene om "jazz", "Djangomusikk", "swing", "hot" og så videre. Normann er her like virtuos og tidløs som en klassisk utøver som tolker en sonate av Beethoven eller en lied av Mahler. Denne kvaliteten befrir musikken fra en tids- og referansedogmatisk kategorisering og transenderer den til rene, vektløse toner. Det er den suverene tolker og utøvers triumf over et tilsynelatende trivielt stoff som kun var ment å fylle en "pause" på en kultivert men passe folkelig måte. I Normanns hender er det tvert imot pausen som sprenger sin egen ramme og blir noe evig og vakkert helt for seg selv.

Det er en frihet over tolkningene på denne plata som kun en meget selvbevisst og sikker utøver kunne prestert. Flere av komposisjonene vi får høre tilhører "standard" og "evergreen"-repertoaret, men de har i Normann og kollegers tolkning antatt nytt og annerledes liv. Lytt for eksempel til spor 2, How High the Moon (Oslo, 1960) med Per Nyhaug (trommer) og Håkon Nielsen (bass), et florlett stykke strengelek over en kjent melodi. Mens spor 2, den gamle traveren Fascination er mer av typen "standardlåt med improvisasjonpartier". Mesterspillet fortsetter, og lytt til disse sporene: Lullaby of the Leaves, Tango Jalousie, Tenderly og Body and Soul. Det var ikke mange samtidige artister som kunne oppvise en slik eleganse i omgang med disse låtene, da må vi til USA og datidens jazz-størrelser.

Numrene er sjelden mer enn i overkant to minutter, nesten som en serie aperitifer - musikalske drops som smaker intenst og smelter altfor fort. Denne kavalkaden over standarder er tatt opp i 1959 og vi finner Finn Westbye på gitar, Eilif Holm på vibrafon, Arnulf Neste på trommer og Håkon Nielsen på bass. Dette må ha vært et dream team etter det vi kan høre. Normanns egne komposisjoner framviser intrikat spill og et interessant sound, en "twang" i gitaren gir rytme og dynamikk ikke uten tilknytning til 60-tallets beat-dominerte populærmusikk. Vi hører Normanns Sang Uten Ord (1965) og den lille dittyen Ruletten (1963). Tulipaner fra Amsterdam og All the Things You Are er mer standardlåtmateriale i friske og tidløse arrangementer, mens Hoagy Carmichaels herlige Two Sleepy People og Shearings Lullaby of Broadway er å høre i helt nytenkte og framførte utgaver, velkomne omtolkninger av gamle standarder som nær sagt "alle" har spilt inn. Her hører vi foruten flere overnevnte utøvere Willy Andresen på piano, den gamle mester som fortsatt turnerer med Erik Bye.

Undertegnede er svak for vibrafon, et instrument som trer klarere fram i besetningene enn tidligere på denne plata. Den gode lyden gjør det også mulig å skjelne de varierte instrumentgangene, noe som gjør plata selvskreven til selvstudium for musiserende i aspirasjonsfasen.

Vol.3 byr også på aldri før utgitte spor, alle privatopptak fra tidlig 50-tall. Lyden på disse er ikke fullt så crisp, men kler sporene godt, uproduserte og mer spontant framført utenfor studio som de er. Spor 17-20 er Normann solo eller sammen med Willy Andresen i noen fine variasjoner over blant annet Just a Gigolo (vakker), Love in Bloom (vemodig) og Shine (munter). Sistnevnte kutt var forresten den første låta Frank Sinatra noensinne festet til tape med gruppa The Hoboken Four i 1935.

Som avslutning høres Normann og Frank Ottersen (fiolin) framføre Nat King Cole-signaturen Smoke Gets In Your Eyes fra Hotel Excelcior i 1953. Det er en ledig avslutning av nok et fabelaktig kapittel i det mest spennende musikalske arkivprosjektet som er under utgivelse i Norge i dag. Som krønike over en kunstners vekst og utvikling legger Vol.3 bro fra den unge til den voksne og stadig kresnere tolkeren og utøveren Robert Normann. Vi venter i spenning på fortsettelsen.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo