Genre:
Pop
Spor:
The Violet Hour
Voices In the Mall
When You and I Were Young
Missing
Jamaican Rum Rhumba
House On Fire
Everybody's Gone
Porcelain
Haunted Melody
Prelude
Lamplight
The House Always Wins
Policeman Getting Lost
Referanser:
Belle & Sebastian
Se også:
Lost Weekend EP - The Clientele (2002)
Strange Geometry - The Clientele (2005)
Beroligende
Varsom indie som sklir unna gang på gang uten å feste seg det minste.
Del på Facebook07.10.2003
Det kan være greit å ikke blande dette bandet med Client (britisk synth). Jeg tror nemlig ikke de deler så mye av det samme publikumet. The Clientele er tilbakelent musikk for folk som har mer enn tre britiske indieskiver i hylla.
The Violet Hour er London-bandets første skikkelige langspiller, og en ganske stillestående skive. Den er drømmende og forsiktig, uten å røre helt borti Coldplays univers. Iblant kan man bli litt søvnig av The Clientele, som på tittelsporet som er myk gitarpop som kanskje ville blitt vurdert av 4AD for omtrent ti år siden. Hele denne skiva er så lett at låtene går over i hverandre. Det ligner dermed på et langt stykke musikk uten merkbar variasjon eller særlig motstand.
En slem anmelder ville kanskje kalt dette pyse-indie. Jeg nøyer meg med å kalle det døsig pop. Musikk gjør meg verken spesielt trist eller oppstemt, bare litt slapp. Et regntungt pianomellomspill av kjedeligste sort bedrer ikke dette inntrykket. The Clientele klarer aldri å fange oppmerksomheten skikkelig med sine vage melodier.
The Violet Hour kan selvsagt brukes som akkompagnement til kollokviegruppe, venninnetreff eller den siste til Lars Saabye Christensen. Derimot vil du antagelig aldri dra med en kompis hjem på nachspiel for å høre denne, mens du for fjortende gang sikler i øret hans/hennes at nå skal de få høre ei forbanna fet skive. Den type entusiasme er det nemlig vanskelig å opparbeide av The Violet Hour.
Gitarpop i lavt tempo (for eksempel Lambchop) kan fungere som balsam for sjel, hjerte og et slitent hode. The Clientele er mildt såpeskum i forhold, og lar seg skylle ut av hukommelsen litt for fort. Man kan ta seg i å bevege hodet sakte fram og tilbake under pene låter som House On Fire, men ikke være i stand til å huske hvordan den gikk etterpå.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Jeg må innrømme at jeg ble ganske oppgitt over Jonas Prangerøds jevnt over flåsete anmeldelse av det jeg vil gå så langt som til å kalle det kanskje vakreste album som er produsert nonsinne. At man er nødt til å gi denne platen litt tid til å feste seg er bare betegnende for bandets sterkeste kvaliteter, for "The violet hour" er i første rekke et subtilt mesterverk.
The Clientele lager musikk som en gjerne får en merkelig følelse av å ha hørt før. Lydbilde og låtstruktur er klassisk 60-talls med den forskjell at The Clientele tar det hele så mye lenger: Der man på 60-tallet låste seg i en vers-refreng-vers formula flyter The Clientele lekende lett videre i en langt friere utforskning av potensialet i en gitt låt, en gitt stemning eller et gitt øyeblikk. Nei, dette er ikke pyse-indie men meta-indie og bandet synes å beherske noe nærmest arketypisk når de utøver det som kanskje er mer riktig å referere til som poesi enn som popmusikk. Begynner man først å like dette bandet ender det da også ofte opp som en ren besettelse.
Jeg husker veldig godt den første gangen jeg hørte dem. Jeg fikk låne en demotape av en av jentene i det gamle bandet til Erlend Øye - Peachfuzz - som nettopp hadde gitt ut en splitsingle med the Clientele på labelen Fierce Panda. Dette var i 1997 og tapen, som inneholdt en 7-8 Clientele låter med MEGET rufsete lydkvalitet, ble umiddelbart en besettelse for både meg og mine nærmeste musikalske likesinnede. Vokalisten i bandet, Alasdair MacLean, er gjerne den som beskriver fenomenet 'The Clientele' best. I et intervju i avisen The San Francisco Bay Guardian kom han med følgende uttalelse om tiden rundt utgivelsen av syvtommeren "Lacewings", som endelig gav bandet en etterlengtet oppmerksomhet blant kritikere i hjemlandet, Storbritannia: "People started to be as excited about us as we were about ourselves, which was refreshing at the time because we'd just started wondering if we'd gone mad..."
Dersom du er mottagelig for annen musikk enn den som umiddelbart hopper opp og sparker deg i trynet vil jeg innstendig be deg gi "The violet hour" en sjanse. I mine ører er det ingen tvil om at dette er årets album 2003.