Grindstone

Shining

CD (2007) - Rune Grammofon

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Filmatisk Sci-fi-Metal-Jazz? Ja takk!

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Av Stein Henrik Olaussen

29.01.2007

Av og til blir man fullstendig overrumplet av musikk, av og til treffer lyden en spesiell muskel som er gjemt et merkelig sted i kroppen. Enten det er på plate eller på konsert, er opplevelsen den samme - man føler at dette er hvordan musikk skal låte. Dette er grunnen til at man bruker utallige kroner og timer på musikk, dette er grunnen til at folk starter band. Noen ganger er det favorittbandet ditt gjennom mange år som gir deg en slik opplevelse, andre ganger er det et band du aldri har hørt om. Nylig hadde jeg selv en slik opplevelse, og plata som forårsaket den var norske Shinings Grindstone, en plate som balanserer på linja mellom genialitet og galskap - og kommer helskinnet i mål.

Shinings forrige plate, In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster, var en fascinerende friskus av et album. Den fullstendige mangelen på respekt for sjangergrenser og konvensjoner gjorde den til en plate som imponerte så vel hakestrykende jazzvitere som svartkledde rockere, og i løpet av 2005 ble Shining et navn på manges lepper. På In The Kingdom konkurrerte dynamikken og instrumenteringen om å variere mest. Dette medførte at plata var utrolig fascinerende lytting, men det manglet litt på helhetsfølelsen - det ble litt vel store sprik, rett og slett. På Grindstone har Shining faktisk klart å ha enda større variasjon i lydbildet, men det er en helhetlig stemning og retning på hele plata - Grindstone har en mystisk aura over seg, og låter som soundtracket til en storslått sci-fi-grøsser.

At Grindstone er en annerledes plate, hintes det om allerede i låtlista: Førstesporet er oppkalt etter Shinings forrige album, to spor har tittelen To be proud of crystal colors is to live again (det er så å si det samme sporet to ganger), og låt nr. 10 har den uttalevennlige tittelen -... .- -.-. .... ("Bach" skrevet i morsekode). Når man så setter cden i spilleren, sparker den avgårde med en latterlig drivende jazz/synth/metal-hybrid som kan minne litt om Faith No More. Dette tempoet fortsetter et stykke ut i andresporet, før man plutselig befinner seg midt i verdensrommet, vektløst svevende, akkompagnert av filmatisk sci-fi-musikk som er så pompøs og storslått at det virker som høyttalerne vokser når de gjengir den. Så blir man dratt tilbake til det mer rocka landskapet igjen, før To be proud of crystal colors is to live again demper både tempoet og lydbildet helt med sitt forsiktige, lekende klokkespill. Slik fortsetter ferden gjennom Grindstone, fra helt dempede og nærmest ambiente partier til latterlig drivende frijazz, velinstrumentert metall og pompøse, filmatiske sekvenser. På det mest konvensjonelle er besetningen som i et vanlig rockeband, på det mer eksperimentelle har man kor, synther, strykere og alskens blåsere. I tillegg til bandet selv skal produsent Kåre Chr. Vestrheim ha honnør for å ha sydd dette sammen til å låte så helstøpt som det gjør.

Å sammenligne Shining med ett enkelt annet band vil ikke være rettferdig, men på Grindstone kan man spore inspirasjon fra og se likheter med utallige forskjellige band. Jørgen Munkeby (Shinings komponist og "leder") er en tidligere Jaga Jazzist, og man kan til tider kjenne igjen stilen på arrangementene og komposisjonene derfra. King Crimson kan også nevnes, Grindstone kan minne om både deres tidlige materiale og deres verker fra senere år. Generelt har plata en retning og selvsikkerhet som man som regel finner i rock- og metalband, samtidig som instrumenteringen er alt annet enn hva man forbinder med tradisjonell rock. Foruten "vanlige" jazzinstrumenter som sax, tverrfløyte og piano, får vi servert lyden av et utall forskjellige synther og klaviaturinstrumenter, sopransang, kor, theremin og vocoder, for å nevne noe. Hvis Mike Patton og Mike Oldfield hadde dannet supergruppa Mike Check, ville det kanskje låte som Shining. På Grindstone har det stadig overraskende lydbildet, arrangementene og melodiene et perfekt samarbeid om å skape en stemning som er så "eerie", så monumental og så overbevisende at albumet rett og slett er 44 minutter skrekkblandet fryd.

Grindstone er en fascinerende plate som har enormt mye å by på. Selv om den av omtale kan høres sær og slitsomt annerledes ut er den utrolig fengende, og den har elementer som appellerer til alle som liker musikk. Det er lag på lag med musikk, det er utrolig variert, det er annerledes og nyskapende, men samtidig er det et album som er svært helstøpt og har en spesiell, mystisk stemning over seg hele veien. Etter det forrige albumet hadde jeg ganske store forventninger til denne plata, og de ble overgått til gagns. Har årets beste norske album kommet allerede i januar??

Groovissimo

Philip Kane - Time: Gentlemen

Ein mystisk herre frå London, med stor stemme, poetisk brodd og fertile tonar.

Flere: