cover

The Good, the Bad & the Queen

The Good, the Bad & the Queen

CD (2007) - Parlophone / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Britpop / Dub / Indiepop / Afrobeat

Spor:
History Song
Northern Whale
Kingdom of Doom
Herculean
Behind the Sun
The Bunting Song
Nature Springs
A Soldier's Tale
Three Changes
Green Fields
The Good, the Bad and the Queen

Referanser:
Blur
Gorillaz
Spacemonkeyz
The Clash
Tricky
The Streets

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Londonistan Calling

Gamle menn leker best. Little Britain reiser seg igjen og London kaller ut til hele verden.

- Men i all dager, dette høres jo ut som en delikat blanding av Gorillaz og The Clash, tenkte jeg da jeg uforvarende stappet platen inn i spilleren uten å vite hva den dreide seg om.

Min umiddelbare tanke viste seg å være ganske så presis. The Good, the Bad & the Queen er nemlig en supergruppe, for en gangs skyld med mer vekt på første enn siste del av uttrykket, bestående av Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Paul Simonon (The Clash), Simon Tong (The Verve) og trommelegenden Tony Allen (fra blant annet Fela Kutis band). Til å sy det hele sammen er Danger Mouse hyret inn som produsent.

Deres selvtitulerte plate er en ytterst stilfull og berikende lytteropplevelse. En viktig årsak til det er at medlemmene ikke lar sin historiske ballast virke hemmende for videre utvikling og nyskaping. The Good the Bad & the Queen er veldig "nå", uten at det moderne elementet virker pålagt eller tilgjort. Akkurat som The Clash virket relevante i 77 (vil jeg tro), Blur i 94, senere The Streets og Burial, fanger kvartetten et moderne uttrykk som ikke utelukkende ser bakover, men som også kan betraktes som et forsøk på å fange den britiske tidsånd, jamvel bidra til å skape den. Det er særlig befriende i en tid der ungdommer heller blar i gamle Joy Division eller Brian Wilson plater, uten evne eller vilje til særlig mer enn det.

De traver stort sett i et ganske sløyt tempo. Simonons bass er dyp og tung, han gir platen en god dub-feeling, vel tilpasset Allens lettdrevne, alltid solide trommestil. Albarns nøkterne stemme, ikke så ulik Elvis Costello tør jeg mene, foredrar om dagens England, preget av et heller pessimistisk syn på det han ser: "Drink all day, coz the country is at war", som han sier det. Minnene om Blurs Country House kommer tilbake når han foreslår å "move to the country", men hardere realiteter har blitt til virkelighet når han i tittelkuttet er "Movin uptown" med de følgene det medfører. Mellom disse står fine Green Fields, en sang han "wrote years ago... before the war and the tidal wave engulfed us...", mens "we saw the green fields turn to stone". Velkommen til 2007.

De tidvis grimme sosialrealistiske beskrivelsene og antikrigs-lyrikken forsterkes av et moderne og, skal vi si, flerkulturelt musikalsk uttrykk, som til sammen skaper en boblende gryte av en plate, som, her må det tillegges, preges av et ikke uvesentlig uutnyttet potensial - de har mer å gå på.

Damon Albarn har blitt kalt "den svarteste mannen i vest-London", men sjelden har han vel vist sine to ansikt så tydelig som her, både med indie-sensibiliteten og meloditeften fra Blur, røttene i Mali-prosjektet, sitt futuristiske Gorillaz og med et fokusert blikk på dagens samfunn.

I all sin elendighet er det nesten så man får fornyet tro til tilstanden på den lille, fortapte øya gjemt borte i tåkehavet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


MJ Cole - Back To Mine - A Personal Collection For After Hours Grooving

(DMC)

MJ Cole har brøytet vei for UK Garage og 2-Step på hitlistene. Her avslører han hva som har inspirert ham og hans meningsfeller.

Flere:

Neil Young - On the Beach
Radical Face - Ghost