cover

Where You Go I Go Too

Lindstrøm

CD (2008) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Disco / Elektronika / Italo-disco

Spor:
Where You Go I Go Too
Grand Ideas
The Long Way Home

Referanser:
diskJokke
New Order
Giorgio Moroder
Brian Eno

Vis flere data

Se også:
Real Life Is No Cool - Lindstrøm & Christabelle (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lever nesten opp til hypen

Lindstrøm byr på disko-epos som åpner det indre univers.

Det sveitsiske forskningssenteret Cern fyrte opp sin partikkelakselerator for noen uker siden. I den skal partikler akselerere i fantastisk hastighet, for å gjenskape the big bang. Med resultatene fra eksperimentet håper fysikerne mellom annet å øke kunnskapen om de delene av verdensrommet vi hittil ikke har visst noen ting om. Av det synlige univers er nemlig bare 4 % kjent, resten består av mørk materie og mørk energi, som vi ikke vet noe om. Ikke rart at verdensrommet fortsetter å fascinere.

I Norge har vi manglet nære forbindelser til det ytre rom. Av 2600 ansatte ved Cern er bare 15 norske. Det nærmeste vi kommer en astronaut er svenske Krister Fuglesang. Nå har vi derimot fått vår egen kosmiske oppdagelsesreisende, Hans-Peter Lindstrøm. Han har til og med fått musikkritikere i USA, som jo er romfartens hjemland, til å ta helt av.

Tittelsporet er en episk retenkning av hva disko kan være. I nesten en halv time får musikken utfolde seg, med et organisk elektronisk og ekstremt luftig lydbilde. Strukturen er flytende, men samtidig stram nok til at det aldri flyter ut. Det starter som en stjernetåke, før beaten setter inn etter om lag fem minutter. Ganske snart blir musikken svimlende, lytteren blir sugd inn i et sort hull. Halvveis inne i komposisjonen slakkes tempoet, og små kometer av blips og blops skytes rundt. Etter langsom oppbygging tar sangen form av en eksplosiv supernova.

Spor to, den ti minutter lange Grand Ideas, har strengt tatt for få ideer. Der Where You Go I Go Too fremtrer på bedagelig, men elegant, vis, så mangler andrelåten fremdrift. Hovedfokuset er en arpeggiolinje som glir rundt nærmest uendret i 10 minutter, og et melodimotiv som sniker seg inn noen ganger, men som dessverre er for monotont. Det kunne fungert bra som dansemateriale, men tempoet er for lavt og oppbyggingen går for treigt.

Det tredje og siste sporet, The Long Way Home, er på over 20 minutter. Og nok en gang viser Lindstrøm hvor godt han mestrer dramaturgi. Lydene er pur disko, og på The Long Way Home lukter det kanskje litt vel ostepop for noen, men strukturen er symfonisk og smakfull.

Cerns akselerator streiket nylig, så forsøket med å gjenskape the big bang er utsatt til over nyttår en gang. Heldigvis faller ikke Lindstrøms hypede album gjennom på samme vis. Men den lever bare delvis opp til gjetordene. Grand Ideas og til en viss grad The Long Way Home blekner dessverre i forhold til den fantastiske åpningen. Det har like fullt lykkes Lindstrøm å gjøre noe som i alle fall for mine ører er noe helt nytt, å skape storslått, tankevekkende musikk, og det ut av en stil som egentlig er ment for dansegulv-konsumpsjon.

På samme måte som at vi bare kjenner en begrenset del av verdensrommet, så bruker vi bare en forsvinnende liten del av hjernens fulle kapasitet. Where You Go I Go Too kan neppe få oss til å bruke større del av hjernen, men det føles som den åpner det indre univers. Tittelsporet især.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Television - Marquee Moon

(Elektra / Rhino)

Midt i punkalderen kom det frå New York ei plate som låt ganske så annleis. Så underfundig, så energisk og så visjonær at den aldri kan bli gløymt.

Flere:

Tinariwen - Amassakoul
Ping - Discotheque of Darkness