Genre:
Rock
Stiler:
Singer/songwriter
Spor:
Nothing But the Shell
My Favorite Game
Cats and Dogs
In Your Prime
Mandy Breakdown
Lay of the Land
Out of this World
My Midnight
The Mask of Shame
We've Been Hanging Out
500 Girl Mornings
Referanser:
The Dream Syndicate
Come
Gutterball
Se også:
Static Transmissions - Steve Wynn (2003)
Static Transmissions - Steve Wynn (2003)
..tick...tick...tick - Steve Wynn & The Miracle 3 (2005)
Solide Wynn
En plate uten de helt store høydepunktene, men Wynn får vist sine ubestridte evner som låtskriver, gitarist og tekstforfatter.
Del på Facebook19.12.2000
Litt slemt sagt så kan man kalle godeste hr. Wynn mer en håndverker enn en sann kunstner. Han har vært en trofast leverandør av soloplater siden 1990, og like lenge har de blitt satt opp mot The Dream Syndicates utgivelser. Bandet var et 80-tallets bedre gitarband, men skal få ligge i fred her. For sammenligningens skyld legger jeg likevel merke til at (tidlig) Syndicate kunne minne om Velvet Underground, og at i begge band har frontfigurene klart å eldes med stil, i overgangen fra den råe scenen til en mer sofistikert uttrykksform.
"My Midnight" er en av disse platene det er vanskelig å finne noe negativt å utsette på, men som samtidig ikke vekker de helt store følelsene hos lytteren. Den er noe lettere i formen enn "Melting in the Dark" (94), men litt dunklere enn "Kerosene Man" (90). Det ser ut til at Wynn har funnet seg vel til rette i denne balanserte rollen, i kombinasjonen av catchy melodier med et visst tungsinnet preg over seg. Det viser et knippe hyggelige, men litt anonyme og ikke altfor utfordrende låter. Wynn har etterhvert blitt en flink maskør, og skjuler tomgangspreget (?) takket være sine ubestridte evner som låtskriver, gitarist og tekstforfatter.
Enkelte spor utmerker seg heldigvis noe, som seige "Mandy Breakdown" og "The Mask of Shame", akustiske "Lay of the Land" og tittelsporet og ikke minst den "Bonnie & Clyde"-snikende duetten "We've Been Hanging Out". Disse vekker tanker i retning av for eksempel The Walkabouts, Gun Club og (selvfølgelig) Syndicate cirka. 1986. Men flere av låtene ligger noe under den kvaliteten vi må kunne forvente av Wynn. Det gjelder blant annet formålsløse rockere som åpningen og avslutningen, samt enkelte intetsigende ikke-låter som "Cats and Dogs".
Steve Wynn går ikke revolusjonære veier for å fornye gitarrocken, og det er det heller ingen som forventer. Akkurat passe sånn midt på treet et sted.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Vidar Vang på veien
Med skamrost nytt album i ryggen gjør Vidar Vang fire konserter i Nord-Norge denne uken, resten av landet følger utover vinteren.
RIP Anders Askildsen Eikås
Trommeslageren i Honningbarna omkom i bilulykke.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere: