Genre:
Rock
Stiler:
Americana / Countryrock / Folkrock / Indierock
Spor:
Starting/Ending
The Bender
The Far From Perfect Cha-Cha
Moans Enclosed
Part of Joy
Heatwave Marchingband
Soldier
South
Rosie
Petty
A Binary Story (The Murder Wagon)
The Crane
Reprise
Dead Pedestrians
Referanser:
Uncle Tupelo
Nesten-perfekt cha-cha
Granfaloon Bus snekrer gode låter, og med litt mer engasjement vil dette ta av.
Del på Facebook05.03.2002
Jeg må innrømme at Granfaloon Bus er et nytt bekjentskap for meg. Bandet har eksistert siden tidlig 90-tall og gitt ut seks langspillere før denne. De har en spesiell forkjærlighet for Europa, og særlig Tyskland hvor mottakelsen har vært god i lang tid. Nå har de endelig fått kontrakt med et "stort" selskap i tyske Glitterhouse. Der er de i meget godt selskap med blant andre 16 Horsepower og norske Ai Phoenix. Til tross for at det står 2001 på CD-en var offisiell releasedato 26/2-2002, to dager etter at de spilte for 13 betalende i Oslo. Sjelden har vel så få klappet så høyt.
Granfaloon Bus lar seg lett plassere i den store båsen som de siste åra har blitt kjent som americana. Betegnelsen er blitt så vid at den omfatter alt fra visesangere til kupønk til artister som for ti år siden ville bli stemplet som roots. Dersom americana hadde blitt aktivt brukt for 20 år siden ville både REM og Bruce Springsteen lett ha falt innenfor. I dette landskapet legger Granfaloon Bus seg nær både den tradisjonelle countryrocken og det som for noen år siden ble kalt No Depression-bølgen.
Country-følelsen forsterkes av den skeive og slentrende vokalen, i tillegg til den karakteristiske glidende og klagende gitarlyden. Bruken av fiolin, piano og blåsere gir ekstra liv til en del av låtene og forhindrer et ensidig og "tørt" sound. Noen riktig fine melodier har de også snekret sammen. The Far From Perfect Cha-Cha og Petty er de mest fengende låtene på skiva.
Exploded View mangler likevel nok topplåter til at man spiller den i stykker. Kanskje er det litt ekstra trøkk eller engasjement jeg savner. I tillegg lister mange av sangene seg forbi uten at de klarer å feste seg - selv etter mange gjennomlyttinger. Dette er ingen dårlig utgivelse. Den er fin, men mye av musikken blir fort glemt.
Exploded View egner seg godt som bakgrunnsmusikk på en bakfull søndag ettermiddag. Eller som stemningsskaper til en god roman. I en periode hvor denne type rock får mye oppmerksomhet - blant annet i den hippe britiske musikkpressen - er det også mulig for Granfaloon Bus å nå et større publikum enn tidligere. Om de ikke har truffet midt i blinken denne gangen, er de verdt å se live. Dette er et band jeg tror kan komme opp med noe virkelig godt i framtida.
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp
Granfaloon Bus er et band som fortjener et mye større publikum enn det de har i dag. Exploded View er en fin plate det, men etter min mening er det ikke den beste og mest umiddelbare utgivelsen deres. ( Selv om den vokser etter flere gjennomlyttinger...)
Sleeping Car fra 1997 gitt ut på Trocadero Records er nok den absolutte favoritten min. Dette albumet inneholder særdeles få svake elementer og er stort sett en fryd fra begynnelse til slutt. Musikken kan beskrives som et slags Pavement anno "Crooked rain, crooked rain" på en skeiv herlig country-trip. Glimrende sanger og ett fantastisk genialt komp.
Både Rocket Noon ( 1996) og Good Funeral Weather ( 1999) inneholder flere låter på høyde med de fra Sleeping Car, men de oppfattes ikke av meg som like helstøpte album.
Ellers var konserten på So What fantastisk. Dere som ikke stilte opp kan angre i helvete, mens vi som var der har noe å smile av i hvertfall resten av dette året...