cover

Classics

Ratatat

CD (2006) - XL / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronisk / Elektropop / Indierock

Spor:
Montanita
Lex
Gettysburg
Wildcat
Tropicana
Loud Pipes
Kennedy
Swisha
Nostrand
Tacobel Canon

Referanser:
Daft Punk
LCD Soundsystem
Air
St. Germain
Stardust

Vis flere data

Se også:
LP3 - Ratatat (2008)
LP4 - Ratatat (2010)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lekkert

Überhippe instrumentalister som forståelig nok får indiekidsa til å danse av glede.

Daft Punk har for lengst klart å konvertere svorne rockere over til dansegulvet, og med navn som !!! og The Rapture skulle nesten ingen være fremmed for tanken. Og da er vel halve jobben til Ratatat gjort allerede, skulle man tro. Og det er aldri tvil om at de bør være takknemlige for det Daft Punk har gjort, for uten dem hadde det vel strengt tatt ikke vært noe Ratatat.

I likhet med den selvtitulerte forgjengeren fra 2004, så er Classics fullstendig instrumental. Og det er i motsetning til hva tittelen tilsier ikke noe samleskive vi har med å gjøre, det er rett og slett bare tittelen på skiva. Den tenker jeg de var fornøyde med, selv om det selvfølgelig hadde vært morsommere om det gjaldt førsteskiva. Det er uansett et mye mer tight produkt vi sitter med denne gangen sammenlignet med debuten.

Wildcat var et åpenbart singelvalg, det er det ingen tvil om, som i introen høres ut som oppfølgeren til Stardust-hiten Music Sounds Better With You. Og allerede her er det tydelig at Ratatat har gått grundigere til verks for komme opp med catchy låter. Jeg må innrømme det tok litt tid før jeg kom meg inn i denne skiva, men det er mye godlyd som er plassert under et ytre som noen ganger kan lure deg til å tro at det meste høres likt ut.

På Tropicana så tilegner de seg en slags klassisk Beatles-lignende sound med pianoet, og er på sitt mest fengende jeg noen gang har hørt dem - det er en klassisk herlig poplåt, selv uten vokal. Og her er det jeg er mest i tvil om vokal hadde vært på sin plass eller om det er best slik det er. Det er uansett et av de lekreste sporene på skiva.

Skal man ta dette i store trekk så er det ikke langt fra å være instrumentalversjonen av Daft Punk. Det er uansett i hakket mindre grad enn det som var tilfelle på den selvtitulerte debuten, hvor førstesingel Seventeen Years rett og slett bare VAR Daft Punk i takene. Likhetene er, tro det eller ei, jekket ned et par hakk denne gangen.

De låner i grunn fra flere steder - Nostrand er så godt som Air for eksempel. Moon Safari, for å være helt nøyaktig. Men de blir mer seg selv etterhvert uti den låta også, så de skal få slippe unna denne gangen også. Kennedy leker seg med et kort og effektivt bassriff og er svært sparsommelig med alt det andre de benytter seg av og det ender i det hele tatt opp svært innbydende.

I første omgang så kan det høres ensformig ut, alle låtene er uten tvil laget med samme hovedingredienser, men det tar ikke mange gjennomlyttingene før man oppdager at det er mer enn som så som foregår i Ratatats verden. Og det kommer til å være tilfeller hvor man kommer til å savne vokalen, det tror jeg nesten er uungåelig, men samtidig så er det låter hvor vokal mest sannsynlig hadde blitt fullstendig feil.

Classics er en utrolig herlig skive, men fremstår kanskje som hakket mer beskjeden enn det den burde ha vært iblant. Hvor den forrige skiva var litt mer konsis på et vis, er dette mer luftige saker, kanskje fordi de har tillatt seg å leke med litt flere elementer denne gangen. Det foregår for all del fortsatt på en kledelig og usedvanlig stilren måte, og resultatet har blitt en skive som er like mye utpreget partymusikk som det er utpreget avslapningsmusikk.

Men selv om det tok en stund før jeg oppdaget at det var mer her enn bare likelydende låter, så henger litt igjen. De har kanskje tatt skrittet videre fra forrige skive, men samtidig begrenset seg selv litt mer enn Classics har godt av iblant. Det står uansett ikke i veien for at skiva tidvis består av en rekke uimotståelige detaljer, og et knippe solide låter som i de aller fleste tilfellene får listet seg ut og vist seg frem akkurat like mye som de fortjener.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat

(Rune Grammofon)

Bli med på landet inn i et velkjent landskap, og la In the Country få deg til å se det med nye øyne.

Flere:

Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki
Father John Misty - I Love You, Honeybear