cover

Prairie Wind

Neil Young

CD (2005) - Reprise / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Country / Folk / Americana

Spor:
Painter
No Wonder
Falling Off of the Face of the Earth
Far from Home
It's a Dream
Prairie Wind
Here for You
This Old Guitar
He Was the King
When God Made Me

Referanser:
Bob Dylan
Richard Thompson
Stephen Stills
Willie Nelson

Vis flere data

Se også:
Harvest - Neil Young (1972)
On the Beach - Neil Young (1974)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
Tonight's the Night - Neil Young (1975)
American Stars n' Bars - Neil Young (1977)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Bank i bordet. Hardt.

Det begynner å bli lenge siden Neil Young ga ut ei stor plate

Det er mange som venter på en ny "Freedom".

Selv håper jeg på en ny "Ragged glory", en ny "Harvest moon" eller aller helst en ny "Sleeps with angels". Hver gang. Men det begynner å bli lenge – veldig lenge – siden Neil Young ga ut ei stor plate. Vi kan begynne å snakke om en ny, mørk middelalder. For ikke å si lys. Dette er på mange måter åttitallet om igjen, bare på et litt annet vis.

"Prairie wind" er blitt sagt å være siste del av en trilogi, den som begynte med "Harvest" og fortsatte med "Harvest moon". I disse "Hitchhiker's guide to the galaxy"-tider kunne det vært fristende å kalle det en trilogi i to deler, i så fall. Men egentlig er det mer riktig i si at det er en trilogi som ikke er en trilogi. Den eneste forbindelsen mellom "Harvest" og "Harvest moon" er egentlig titlene. Neil Youngs nye plate har ikke den kvaliteten å vise til, en gang.

På "Prairie wind" synger han om frakken sin og den gamle gitaren til Hank, om siste gangen han så Elvis, om vinden som blåser over prærien, om "9/11" og noe Chris Rock sa – og det er stort sett det hele. Eller det vil si, akkurat som på "Greendale" er han opptatt av nostalgi, familieverdier og tida som går - og the caribou, ikke minst. Sangene på "Prairie wind" skrev Neil Young etter alvorlige hendelser i livet - faren døde, og selv ble han rammet av hjerneblødning. Sånn sett burde dette vært ei plate med personlige, sterke sanger om veien videre, men det virker som om Neil Young ikke lenger har noe særlig å si. Han er bare til stede. "I'll just sit here and watch the river flow", sang Bob Dylan for mange år siden. Neil Young sitter der, han også. Og jammen tror jeg ikke at han sover.

"Prarie wind" er kanskje ikke ei plate full av floskler, men det er avgjort et album med mange Neil Young-klisjéer. Det er sanger her som minner om mye han har gjort før, bare bedre, for eksempel på akustiske, mer eller mindre feedback-frie plater som "Comes a time", "Harvest moon" og "Silver & gold". På "Far from home" henter han inn blåserne fra "This note's for you". På tittelkuttet skjelver stemmen hans som på låta "Tonight's the night", men uten den samme, mørke nerven. Et stykke ut i "This old guitar" begynner han plutselig å spille noe fra sangen "Harvest moon". Akkurat som om det skulle hjelpe.

"It's a dream" er kanskje det tommeste, mest intetsigende han noen gang har skrevet, svøpet i svulmende styrkere. Neil Young våkner til fuglenes sang. Snart klatrer sola på himmelen. Alt er bare en drøm.

"A boy fishes the morning away
his bicycle leans on an oak tree
while the cars rumble over his head
an airplane leave a trail on an empty blue sky
and the young birds call out to be fed"


På åttitallet prøvde Neil Young å kompensere for manglende inspirasjon ved å eksperimentere og prøve lykken innenfor nye og uvante sjangre. Ei gang i tida – før det igjen – var han på vei dit sivilisasjonen sluttet og ødemarka begynte, fast bestemt på å være førstemann til å rydde nytt land. I dag ruller han bare rundt på prærien i åpen vogn, med den akustiske gitaren i fanget, uten mål og mening. Med på turen er gamle venner som Spooner Oldham og Ben Keith. De ser trøtte og leie ut. Det ingen av dem har lagt merke til, er at begravelsesagenten har slått følge. Og at vogna går i ring.

Ja, jeg skal innrømme at jeg hadde håpet på en ny "Sleeps with angels" også denne gangen. I stedet gir den gamle mannen oss en ny "Are you passionate?" og knapt nok det. Det er noe av det mest likegyldige jeg har hørt i år. Neil Young vil overraske og overbevise oss igjen, det er jeg ganske sikker på. Men det skjer ikke i høst. Hvis han ikke da omsider skulle finne på å utgi "Archives".

Bank i bordet. Hardt.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 4/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Marnie Stern - This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That

(Kill Rock Stars)

Intrikat, energisk, progressiv og poptastisk, og definitivt noko for seg sjølv. Det er Marnie Stern det.

Flere:

Magnolia Electric Co. - Sojourner
The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots