cover

Qvaris

The No-Neck Blues Band

CD (2005) - 5 Rue Christine / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Eksperimentell / Avantgarde / Frifolk / Improvisasjon / Psykedelia

Spor:
The Doon
Live Your Myth In Grease
The Black Pope
Qvaris Theme
The Caterpillar Heart
Qvaris Theme (Loplop Hearing Qvaris)
Boreal Gluts
Dark Equus
Qvaris Theme (Wohihb)
Lugnagall
Vaticon Blue (Theme End)

Referanser:
Wooden Wand and the Vanishing Voice
Sunburned Hand of the Man
The Red Krayola
Sonic Youth
Jackie-O Motherfucker
Animal Collective
Captain Beefheart and His Magic Band
Sun City Girls

Vis flere data

Se også:
Sticks and Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me - The No-Neck Blues Band (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Creepshow

En gang omtalt av Thurston Moore som universets feteste band - NNCK er tilbake fra... tja, gudene vet.

Når den moderne frifolkens historie skal oppsummeres en gang i fremtiden, eksemplifisert med kun én låt, så kan The Doon tjene som et representativt valg. Den er genremessig fokusert og tidsmessig komprimert i all sitt sirkulære messende mosekledde forlokkende åndemanende sende-fredspipa-rundt-tempo.

No-Neck Blues Band (NNCK), det fineste hvite bandet fra Harlem, dveler ikke for lenge over dette temaet, de har delt inn platen i 11 spor, og går snart opp i en langt mer formløs tilstand. Qvaris-temaet som går igjen flere ganger og The Caterpillar Heart er for eksempel litt for lange seanser, med Romlinganes høye toneleie, mye rasling og gnikking, plutselig saksofon, indiansk voodoo og midt-østen-mystisisme i skjønn forening. Det er den landlige og improvisatoriske mystikken som preger første halvdel av Qvaris. Rent ut skummelt, men ganske innbydende på samme tid; vanskelig å høre på, vanskelig å legge fra seg.

Etter en liten evighet i jakten på de flyktige åndene er det befriende å bli slengt ut i Boreal Gluts, som har en langt mer offensiv sprut, som Captain Beefheart i en dropout boogie med surf-twang. Platens mest freaky øyeblikk er Dark Equus, som bringer oss langt inn i den utemmede og ville jungelen med sine dyreimitasjons-skrik og en fremtredende Black Dice-lignende panikk. Trekkes frem må også lange Lugnagall, med dunst av gammel psykedelia, wah-wah-gitar, orgel og funky, retningsbærende rytmer er den en kollektiv frihetsdans som tar oss opp til ekstasen på en god dag. Det er en glimrende måte å avslutte en plate som tar oss langt og lengre enn langt, av et band som holder på sin opprinnelige grunnholdning - hva nå enn det kan være.

Det hemmelighetsfullle kollektivet av en 7-8 individer som utgjør No-Neck Blues Band er ingen noviser i dette gamet. Drøyt ti år ut i karrieren fremstår de som mer nysgjerrige og søkende enn noensinne. Oppfølgeren til ypperlige Sticks and Stones..., deres første studioalbum, ble utgitt i en fancy treboks på John Faheys Revenant i 2001, og Intomancy som kom i 2003 er mindre raga-preget og mer basert på underfundige meditasjoner av fri-improvisatorisk art. Om det virker som et løfte eller en trussel er jeg ikke helt sikker på selv en gang. Men at Qvaris inviterer på en utfordrende ferd må være helt klart. Jeg digger det i hvert fall.

Sjekk for øvrig videoen til The Black Pope som ligger på adammortimer.com.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood

(Honest Abe)

En krevende plate for krevende lyttere med store krav...

Flere:

Shining - Grindstone
Drive-By Truckers - Brighter Than Creation's Dark