Carnage

Lair of the Minotaur

CD (2004) - Southern Lord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hevnerne fra det brennende tempel

Alle guders fiender valser over øra dine med åtte porsjoner mytologisk helvetesflørt.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook19.10.2004

Trioen Lair Of The Minotaur spiller brutal og rasende death metal. De låter som hevnlystne og blodtørste underholdere fra satans julebord. Låtene har passende nok überonde titler som Carnage Fucking Carnage, Caravan Of Blood Soaked Kentauroi, Enemy Of Gods og Burning Temple. Trommeslager Larry Herweg har tidligere spilt i bandet Pelican med sin bror Bryan. De to andre har bakgrunn i det for meg ukjente 7000 Dying Rats. Lair Of The Minotaur skal de visstnok forsøke å kombinere gresk mytologi med kraftig heavy metal. Mytologi har aldri vært min sterke side, men jeg veit i hvert fall at de mestrer metaldelen.

Carnage er ei herlig støyende skive. Trioen sparer ikke på verken kruttet eller hatet. Skiva har en passe lengde på åtte låter og 37 minutter, noe som forhindrer at man går seg vill i ondskapen. Det begrensede mannskapet klarer å lage stor lyd og samtidig bevare undergrunnselementene i soundet. Synthen til Steve Rathbone holder seg stort sett ute av veien, men preger blant annet sistelåta med sitt smått pompøse nærvær.

Lair Of The Minotaur låner mye fra brutalmetalens fedre. Som frontmann Steven Rathbone selv sier i presseskrivet: "I try not to expose myself to newer, unwanted influences. We wanted LOTM to be everything we've ever liked about metal. Stories about monsters & death, and music filled with killer chug riffs that you can bang your head to." Større ambisjoner trenger man ikke ha for å lage heftig og ekstrem musikk. Resultatet er ikke så originalt, men svært godt. Denne CDen vokser seg mektig, på sitt eget møkkete vis.

Carnage er ei skive som kan gå utover hjernecellebestanden din, eller i det minste rister løs ørevoksen. Dette er sjelevrengende death metal, iblandet doomske virkemidler. Vi snakker altså om musikalsk juling med noen springskallelignende låter. Et brennende, kaotisk engasjement ligger i bunnen og gjør dette til en utgivelse som står stødig mellom dødsrockens fødsel og dagens ekstremvarianter. Steven Rathbone gneldrer og glefser på upåklagelig vis mens han sammen med herrene Barraca og Herweg fråtser i energisk voldsforherligelse og styggedom, både i musikk og tekst.

Energien løper nesten løpsk i The Wolf. Man føler nesten at det menneskelignende villdyret fra coveret får herje vilt i hjernemassen. Når man kommer ut på andre siden føler man seg som et sterkere menneske som kanskje tåler morgendagens motgang et hakk bedre. Man veit i det minste hvor man skal hente aggresjon og negativ energi fra. Ellers finner man beinhard gjørmerock og mange metalliske overgrep på Carnage. Caravan Of Blood Soaked Kentauroi driver framover som et løpskt og rustent maskineri. Enemy Of Gods er så forbanna at man begynner å kaldsvette. Warlord er eksplosiv nok for en hel nyttårsfeiring. Avsluttende Burning Temple er mektig og tung nok til å ryste et hvilket som helst gudshus.

Jeg kan selvsagt fortsette de dramatiske formuleringene og halvtøysete sammenligningene i en liten uendlighet til, men det jeg virkelig prøver å si er vel følgende: Har du sans for god, gammeldags og blodig metal burde du ikke la muligheten til å oppdage dette trekløveret gå fra deg.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: