cover

Next Year in Zion

Herman Dune

CD (2008) - City Slang / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Singer/songwriter / Folkpop

Spor:
My Home Is Nowhere Without You
Try to Think About Me (Don't Worry a Bit)
When the Sun Rose Up This Morning
When We Were Still Friends
On a Saturday
My Baby Is Afraid of Sharks
Lovers Are Waterproof
Next Year in Zion
Someone Knows Better Than Me
My Best Kiss
Baby Baby You're My Baby
Nothing Left But Poison in the Rain

Referanser:
Jonathan Richman
Silver Jews
The Moldy Peaches
Devendra Banhart
The Mountain Goats
Yoyoyo Acapulco

Vis flere data

Se også:
Mas Cambios - Herman Dune (2003)
Mas Cambios - Herman Dune (2003)
Not On Top - Herman Dune (2005)
Giant - Herman Dune (2006)
Strange Moosic - Herman Dune (2011)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


So not what I wanted

Herman Düne har fått mer penger, men mistet seg selv.

Jeg oppdaget Herman Düne gjennom Mas Cambios, etter press fra diverse indiehuer på diskusjonsforumet til Pstereo (RIP).

Dette var helt på tampen av 2003, og jeg trengte noe friskt og spennende for å unngå å møte vinteren i total musikk-dvale. Jeg hadde stort sett dedikert plateåret til Bob Dylan, men trengte en bekreftelse på at hjulene fortsatt var i bevegelse også på denne siden av tusenårsskiftet. Blood on the tracks var tross alt snart 30 år gammel.

Jeg trengte Herman Düne, og timingen kunne ikke vært bedre for Mas Cambios. Den var – og er fortsatt – noe av det varmeste jeg hadde hørt spilt inn på plate. David-Ivar og André Herman Düne gjorde noe jeg aldri hadde hørt før. Litt i hvordan de skrev musikk, men mest av alt i hvordan de fremførte den. Utrykket var nesten stilisert til tresleiv på kasserolle, og sangene kunne like gjerne ha to som ti akkorder. Melodiene var like varme som solen de ofte handlet om, og som tekstforfattere hørtes det ut som om de svensk-franske brødrene var født og oppvokst i nabohuset til Alice i eventyrland.

Et par år senere kom Not On Top, som om mulig var enda bedre. Den var mer kaotisk og fremtredende, men hadde rendyrket historieføringen til de to brødrene ytterligere. Not On Top var fortsatt viser i indie-emballasje, men Herman Düne var i ferd med å bli et band alle kunne like, gjennom sanger som Good For No One og den nesten uforståelig fengende This Will Never Happen. Herman Düne hadde funnet den perfekte balansen mellom sær og lettspiselig, og var på vei til å bli det perfekte bandet. Rett og slett.

Så skjedde det noe. Og det er her vi kan begynne å snakke om Next Year In Zion. I alle fall nesten. For i mellomtiden ga Herman Düne ut Giant, som fortalte om et større budsjett, en større label og et band som – mer eller mindre – var i ferd med å miste seg selv i prosessen. For selv om den hadde noen virkelige perler (man glemmer ikke en sang som When The Water Gets Cold And Freezes On The Lake), hadde det tydeligvis skjedd noe med hele måten å tenke musikk på. Perkusjoneringa ble overlesset, miksepulten stilt inn på "alt på midten" og låtskrivinga nærmet seg autopilot.

Next Year In Zion er dessverre den endelige bekreftelsen. Lydbildet har blitt mye fyldigere enn tidligere, med hjelp av blant annet John Natchez Bourbon Horn Players (Beirut, The Arcade Fire), gitarist Dave Tattersall (The Wave Pictures) og Brooklyn-duoen The Baby Skins. Men til tross for dette, er det lite igjen etter at André Herman Düne endret navn til Stanley Brinks og forlot Herman Dune. Töddlene i bandnavnet ble fjernet for å symbolisere veiskillet, og David-Ivar og rytmemester Neman tok moderskipet videre. Og etter å ha hørt Next Year In Zion en 5-6 ganger konkluderer jeg med at dette nok er siste gangen jeg sitter på.

For selv om det finnes glimt av det banale og totalt grøftkjørte popsnadderet også her, er det en overvekt av det de fleste hadde kalt fyllstoff om det hadde vært på noen av bandets tidligere utgivelser. Og da snakker jeg både om studioplatene og det vanvittige antallet cdr-utgivelser bandet har slengt rundt seg på turné. Blant unntakene finner vi åpneren My Home Is Nowhere Without You og My Baby Is Afraid Of Sharks – sanger gjort så uanstrengt og lekent at en til tider kunne tro det var barnevers som ble sitért. Dette kjenner vi igjen. Dette liker vi.

Av og til så høres det ut som om David-Ivar er lei av å skrive sanger, andre ganger høres det bare ut som om han ikke har flere i seg. For låtmaterialet føles noe resirkulert og påtvunget, og det er mye lengre mellom de finurlige vendingene nå enn før. En sang som Try To Think About Me (Don't You Worry A Bit) ble for eksempel skrevet fem-seks ganger til Giant. Og da hjelper det ikke mye at både perkusjonering og produksjonen er mer jålete enn noen gang. Mye av det samme gjelder for Lovers Are Waterproof og Baby Baby You're My Baby – der Herman Dune høres ut som de går gjennom restmaterialet sitt på en gloheit karibisk øy. Men mest av alt høres det ut som om David-Ivar har ligget litt for lenge i sola og glemt ut det spesielle han hadde i tospann med bror Stanley.

Han sang det ganske treffende selv, på You Could Be A Model Goodbye noen år tilbake:

If we stick together like fingers on a fucking hand

Nettopp.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Vapnet - Döda Fallet

(Hybris)

Döda Fallet er en vekslende dansbar tristesse som maler vårens fugler i sorte små slør der de kommer flyvende tilbake fra sydligere strøk.

Flere:

Bonnie Prince Billy - The Letting Go
Deradoorian - Mind Raft EP