cover

American Central Dust

Son Volt

CD (2009) - Rounder / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Countryrock

Spor:
Dynamite
Down to the Wire
Roll On
Cocaine and Ashes
Dust of Daylight
When the Wheels Don't Move
No Turning Back
Pushed Too Far
Exiles
Sultana
Strength and Doubt
Jukebox of Steel

Referanser:
Uncle Tupelo
Flying Burrito Brothers
Gram Parsons
Neil Young
Whiskeytown
Wilco
The Jayhawks
The Felice Brothers
Magnolia Electric Co.

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Ut i lyset, ut på veien

'This love is like celebrating the 4th of July with dynamite'. Son Volt trår ut av Tupelo-skyggen med en av årets fineste plater.

Belleville, Illinois-bandet Uncle Tupelo var sentralt da countryrocken i overgangen mellom 80 og 90-tallet fikk et oppsving. Ledet av barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy tok bandet steget fra punk til Flying Burrito Brothers og cosmic american music. Debutplaten No Depression (1990) ble raskt navn på en bevegelse (og også et musikkmagasin) som mikset energisk gitarrock med såre countrytoner, milevis unna Nashvilles klamme grep. Fire album ble det før suverene Uncle Tupelo var historie i 1994.

I ruinene steg Jeff Tweedys Wilco og Jay Farrars Son Volt frem. I 1995 slapp begge bandene sine debutalbum, Wilco med A.M. og Son Volt med Trace. Det bør ikke herske noen tvil om at Jay Farrer var den som da skinte sterkest, men så snudde gradvis rollene. Wilco utviklet seg raskt til å bli et band som med største selvfølge tok steget mot popkunst, støy og et knippe moderne rockeklassikere. Son Volt ble gradvis skjøvet inn i skyggen, og har mer eller mindre vært der de siste drøye ti årene, selv om bandet og Farrar solo har gitt ut plater hele veien.

Skyggetilværelsen bør nå være over, for i 2009 er det nemmelig klinkende klart at Son Volt leverer et album som lett overgår Wilco sitt fremstøt av året, selv om sistnevntes nye skive på ingen måte er dårlig. Langt i fra.

American Central Dust er et steg tilbake til de rastløse røttene som forløste noen av Uncle Tupelos største øyeblikk. Ja, jeg tror ikke Jay Farrar har satt sitt klomerke på en sterkere skive siden alt-country-pionerene i Uncle Tupelo slapp sin mesterlige svanesang med Anodyne i 1993. Vel, i alle fall siden strålende Trace da.

Son Volt anno 2009 har byttet om mannskapet siden forrige plate. Nye medlemmer er Mark Spencer (keyboard, pedal & lap steel, gitar) og Chris Masterson (gitar, steel). Sammen med bærebjelkene Dave Bryson (trommer) og Andrew Duplantis (bass) er dette laget minst like sterkt som det Farrar hadde i ryggen midt på nittitallet, selv om nok noen savner brødrene Boquist som var sentral da bandet ble startet. Ta med gjesteopptreden av Eleanor Whitmore, som fargelegger musikken med fele og fiolin, så skulle alle musikerne på American Central Dust være nevnt.

Musikalsk snakker vi om støvete americana, masse steelgitarer (hele tre i bandet spiller steel) og en stemme som i denne produksjonen signert John Agnello (kjent i Norge for samarbeidet med Madrugada) skinner kraftfullt, og på samme tid rustent tilbakelent. Elegant underbygger musikken historier, der historisk fakta og fabulerende mystikk møtes i låter som etter noen runder klorer seg fast på fascinerende vis. Førsteinntrykket er kanskje en ørliten tanke anonym, men gi American Central Dust tid og du blir belønnet med en musikalsk roadmovie langs humpete veier, der tradisjoner møter nåtid i fotsporene til folk som Gram Parsons og Neil Young.

Låtskriver Jay Farrar har aldri stått for den uredde eksperimenteringsviljen som kjennetegner Jeff Tweedy, og hans nasale røst er nok ikke like ledig som Wilco-sjefens. Men når musikken dempes, og melankolien og depresjonen råder, er det likevel ingen tvil om at Farrars stemme har en ujålete følsomhet som treffer vel så sterkt som Tweedys. Og i kombinasjon med låtmaterialet her fungerer den bortimot optimalt.

Åpningen med Dynamite, der Farrar følsomt slynger ut tekstlinjen "This love is like celebrating the 4th of July with dynamite", føles som et perfekt anslag når lap steel og akustiske gitarer møter elektrisk glede og en stemme som melder sin tilbakekomst blandt de store. Gitardrevne Down to the Wire kunne vært hentet fra Tupelo-katalogen, duvende Roll On er tre minutter der drømmer møter "the one and only road" på tvers gjennom det amerikanske kontinentet, og når første tredjedel avrundes med Cocaine and Ashes, der en filosoferende Farrar trekker frem en gammel agurkhistorie om Keith Richards som ønsket å blande asken fra sin døde far med kokain, er det all grunn til å applaudere for en utsøkt start på albumet.

Midtpartiet åpnes med countryduftende Dust of Daylight, som etterfølges av truende gitarer i When the Wheels Don't Move. Bilen repareres og landeveien åpner seg igjen i No Turning Back. "So much trouble and so much pain", Farrar kvesser klørne og bekjenner i Pushed Too Far om mørke hull og smerte. Tekstuniverset henger sammen, musikken også, selv om den aldri stivner i samme spor. Låtskriving av høy klasse gjør at platen puster, pulserer, lever. American Dust har knapt et svakt spor, her er alltid noe å fordype seg i.

Et godt eksempel i så måte får vi mot slutten da Farrar avdekker sin historiske interesse i Sultana, der han beretter om hjulbåten med samme navn som sank ved Memphis, Tennessee i 1865. Ulykken krevde rundt to tusen menneskeliv, og er visstnok en historie som har gått i glemselens bok. Og når Son Volt har plassert en av platens beste låter helt tilslutt, med nydelige drømmende Jukebox of Steel, er det bare å rulle ned vinduet, sette bilen i bevegelse og la et av årets fineste soundtrack lydsette turen, hvor den enn måtte gå.

Roll on!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Paper Sky

(Glitterhouse)

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

Flere:

Orchestra Baobab - Pirates Choice
Aphex Twin - 26 Mixes For Cash