cover

Daydream Nation

Sonic Youth

CD (1988) - Blast First / Enigma / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Avant rock / Pop

Spor:
Teen Age Riot
Silver Rocket
The Sprawl
'Cross The Breeze
Eric's Trip
Total Trash
Hey Joni
Providence
Candle
Rain Kin
Kissability
Trilogy:
a) The Wonder
b) Hyperstation
z) Eliminator Jr.

Referanser:
Glenn Branca

Vis flere data

Se også:
Confusion is Sex - Sonic Youth (1983)
Bad Moon Rising - Sonic Youth (1985)
EVOL - Sonic Youth (1986)
Sister - Sonic Youth (1987)
Goo - Sonic Youth (1990)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Daydreaming days in a daydreaming nation

11 suppebokser fra Sonic Youth og et stearinlys fra Richter.

Etter Sister forfulgte Sonic Youth arbeidet med sideprosjektet Ciccone Youth. Innspillingen av The Whitey Album var ferdig i løpet av tidlig 1988, men ble ikke sluppet på Enigma før januar 1989. Daydream Nation ble altså innspilt, sluppet på markedet og turnert på scener i det ganske USA før The Whitey Album så dagens lys. For The Whitey Albums del finnes det få spor av den opprinnelige tanken om rekontekstualisering av Beatles- klassikeren The White Album. Innholdsmessig er det likevel en herlig blanding av referanser fra John Cage og Madonna til Neu! og Robert Palmer. Men idéen om at man fritt kan benytte seg av materiale fra populærkulturen og bruke det påny ble ikke iverksatt verken innholdsmessig gjennom The Whitey Album, eller i forhold til covercollagen på Sister.

Før Daydream Nations unnfangelse var altså Sonic Youth noe begrenset av åndsverklovene, men de tok ikke et direkte oppgjør med disse hindringene. Det gjorde derimot bandet Negativland, tidligere labelkamerater av Sonic Youth på SST, tre år senere. Sonic Youth kan ikke assosieres med Negativlands form for politiske aktivisme gjennom "culture jamming" (hørt om Adbusters?). Men i praksis delte de på 80-tallet en holdning og estetikk som (for Sonic Youth sin del; delvis) ble basert på klipping og liming i lyd og bilde fra populærmusikk og massemedia, for å sette det sammen igjen i en ny form.

Denne idéen om rekontekstualisering har eksistert siden mellomkrigstiden da Marcel Duchamp stilte ut et pissoar i et galleri, og senere tegnet bart og fippskjegg på en Mona Lisa-kopi. Som med 80- og 90-tallets culture jamming hadde Duchamps handlinger sterke politiske implikasjoner. Duchamp overskred grensen mellom begrepene om høy og lav kunst. Og publikum, som tidligere hadde nytt privilegiet i det å kunne vurdere kunsten foran dem som bra eller dårlig, ble rett og slett tvunget til å tenke i nye baner og se med nye øyne. Duchamp introduserte dermed også readymades, altså et foreliggende produkt, kunstverk eller et hvilket som helst annet objekt, som basis for ny kunst, noe som også er basisen i popkunsten på 50- og 60-tallet. De fleste kjenner Andy Warhols fotografibaserte portretter av ikoner som Marilyn Monroe, Elvis Presley og Jaqueline Kennedy, som alle fikk et nytt meningsinnhold og ny identitet i galleriene. Warhol brukte til og med suppeboksen fra Campbells som et readymade, og satt det i en ny sammenheng innefor billedkunsten. Denne bruken av foreliggende materiale som basis for å skape et nytt kunstverk i en ny sammenheng, og de erkjennelsene som kan resultere av det, har altså vært et vellykket prosjekt innenfor kunstens hvite vegger. Sonic Youths idé om å realisere dette innenfor rammen av populærmusikken, et felt som er sterkt preget av åndsverklovene (les: den private eiendomsretten), ble dessverre ikke prøvd.

Det amputerte The Whitey Album hadde altså ennå ikke kommet på markedet da Daydream Nation ble sluppet i oktober 1988. Men Sonic Youths forbindelse til kunstverdenen lever videre gjennom Daydream Nation. En forskjell fra tidligere er at bandet denne gangen valgte et renskåret coverbilde, framfor klipp og lim-estetikken som preget Sister. Der de på Sister selv samlet billedmotiver fra populærkulturen og limte det sammen i the sonic matrix, valgte de et bilde av den tyske popkunstneren Gerhard Richter til å representere Daydream Nation visuelt. Richter, som Warhol, tar i bruk fotografier som readymades i sin kunst, og han sakser bilder fra magasiner, aviser og fotoalbum, og omarbeider motivene tilnærmet eksakt til oljemalerier.

Så til innholdet. Sonic Youth byttet plateselskap i USA fra SST til Enigma (fremdeles på Blast First i England), og Daydream Nation er bandets første dobbeltalbum. Og for første gang leverer Sonic Youth et album uten coverlåter og samples, det finnes heller ingen konkrete referanser til annen musikk, litteratur, film eller kunst annen en Richters, kreditert i omslaget. De slapp riktignok Silver Rocket 7", der b-siden er et spor fra en Beatles-tape ble avspilt gjennom en støyete høyttaler (just for the hell of it, liksom), men Daydream Nation er altså et helstøpt Sonic Youth-konsept.

Med en rolig intro sparker Teen Age Riot i gang Daydream Nation, og umiddelbart skulle man tro at bandet har nådd toppunktet i utviklingen som startet med EVOL. Teen Age Riot er fabelaktig fengende og melodiøs, og Thurston Moores vokallinje innbyr faktisk til litt alternativ singalong. Med linjer som:
"Everybody's coming from the winter vacation.
Taking in the sun in a exaltation, to you", og,
"Takes a teen age riot to get me out of bed right now,"
skulle man tro at låta er en ren invitasjon til slack skoleungdom. Sonic Youth har aldri vært mer tilgjengelig og poppa, og Teen Age Riot ble faktisk en aldri så liten nasjonalsang for fremmedgjorte og systemkritiske kids mot slutten av den deprimerende Reagan-æreaen. Men sett i lys av resten av Daydream Nation er Teen Age Riot en lett og lekende introduksjon til et forrykende album, som i samfulle 70 minutter manøvrerer gjennom blytunge riff og eksplosive overganger.

Silver Rocket og The Sprawl fullfører side 1 på LP-versjonen og legger man til fjerdesporet 'Cross the Breeze har man på mange måter definert the Sonic Youth-kool; tekstene framføres med en autoritet bare Lou Reed kan matche og det finnes brede spekter av harmoniske og disharmoniske akkorder. Voldsomme soniske gitarangrep florerer og avløses av fantastisk frigjørende uptempo instrumentalpartier, alt sammen innenfor disse fire låtene. Rammene er mer strukturerte enn tidligere, og de åpne endene er omgjort til meningsfylte konklusjoner. Daydream Nation er i den forstand mer konvensjonell enn den er eksperimentell, men selv om Glenn Brancas innflytelse på gitararbeidet til Moore og Ranaldo fremdeles kan anes, har disse to tatt et steg videre. Daydream Nation viser to gitarister med utrolig god forståelse for hverandre, og det er vanskelig å skille dem fra hverandre. Det finnes ingen klar oppdeling mellom rytme og melodiføring, og Ranaldo og Moore teppelegger Steve Shelleys Can-inspirerte motoriske tromming og Kim Gordons brumlebass med alt fra klangbasert minimalisme og hardcoreaktige temaer, til metall-lignende riffing og catchy melodipartier. Låter som Rain King og Eliminator Jr. (del tre av Trilogy) er så røffe låter at man skulle tro de tilhørte hardcorefamilien rundt Dischord i Washington DC eller tidligere labelkamerater som Black Flag på SST.

Man omtaler gjerne Moore eller Gordon som frontfigurer og vokalister i Sonic Youth, men Ranaldo må ikke undervurderes som låtskriver og vokalist. Ranaldo tar vokalansvar på Eric's Trip og forteller om narsissistiske Eric;

"I can't see anything at all, all I see is me
that's clear enough
and that's whats important, to see me

my eyes can focus
my brain is talking
looks pretty good to me
my head's on straight, my girlfriend's beautiful
looks pretty good to me"

og,

"this is Eric's trip
we've all come to watch him slip
he's slipping all the way to Texas
can you dig it?"

Som med Teen Age Riot har Eric's Trip karakter av å være en beskrivende og satirisk kommentar, framfor selvrefererende oppgulp om private erfaringer som almengyldige sannheter. Dette er ikke nytt for Sonic Youth sin del, men nyere av dato på Daydream Nation er at det er lettere å fange opp enkeltstående tekstlinjer fordi de står ut i mer catchy og fengende arrangementer enn tidligere. Ranaldo er igjen vokalist på fantastiske Hey Joni, og i lys av linjer som

"these times are such a mess
tune out the past, and just say yes

put it all behind you
now it's all behind you,"

kan Hey Joni bli - som Teen Age Riot og Eric's Trip - nok en kommentar som dreier i retning av en kritikk til samtidens USA. Fokus er den apatien den oppvoksende slekt blir rammet av i møtet med "det voksne livets realiteter", og håpet om en meningsfylt tilværelse i framtiden. Slacker-begrepet begynner å ta form.

Man kan kanskje si at Sonic Youth har gått fra rockstøy til popstøy; strukturene er mer konvensjonelle og ligger nærmere mainstreamen enn de har vært tidligere. Daydream Nation er ihvertfall bandets mest tilgjengelige album så langt i karrieren. Med mer markante henvisninger til rock og tekster med en sosial relevans fikk Sonic Youth også et kommersielt gjennombrudd med Daydream Nation, spesielt i collegekretser. Etterspørselen oversteg plateselskapets Enigmas kapasitet, Daydream Nation lokket dermed også fram interesse hos større plateselskaper med øynene åpne mot indiemarkedet, noe som senere ført til en meget omtalt overgang for Sonic Youth.

Med Richters Kerze som omslag og peker til innholdet, er det fristende å hoppe på konklusjonen at Sonic Youth på dette albumet forholder seg til selve rocken som readymade på samme måte som Richter forholder seg til fotografier. De konkrete henvisningene til andre artister på The Whitey Album og Sister finnes ikke på Daydream Nation, og man kan kanskje hevde at Sonic Youth har inkorporert og latt seg inspirere av det rent strukturelle i rocken framfor det innholdsmessige. Det er i så fall en elegant måte å reagere mot rettighetsproblematikken på.

Uansett innfallsvinkel; Daydream Nation er et fullblods rockalbum med 11 knallgode låter. Og midt inne i denne solide rekka finnes en tolvte låt som kanskje er albumets flotteste spor. Providence består av myk og organisk blafrende støy, akkompagnert av enkel pianoklimpring. Som lyden av et stearinlys. Providence er lett å assosiere med Kerze, men om låta ikke nødvendigvis er en tolkning av Richters bilde, bryter den opp et album som må karakteriseres som en klassiker i rockens kanon.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sade - Lovers Live

(Sony Music)

Sadie, Shady, Sadé, Said, Saidi - kjært barn har mange navn og ingen visste hvordan man uttalte det på 80-tallet.

Flere:

Stereolab - Sound-Dust
Jamey Johnson - That Lonesome Song